2009-12-30

Kulderekord

Imorges målte jeg -21.5 grader ute her. Det er det kaldeste siden jeg begynte målingene av utetemperaturen i februar 2003... det var kanskje noen kalde dager i januar det året, men det har ikke vært under -20 siden dengang, før idag.

Brr... men uansett hvor kaldt det er, skal 10-årsjubileet for millenniumsfesten gå av stabelen som planlagt. Nedtellingsdisplayet som jeg laget og brukte dengang er hentet frem, testet, funnet at det fremdeles virker, og blitt opprustet litt. Kontrolleren har fått en ordentlig kasse å være i istedet for den bæreposen fra Kiwi som den var i før, og de fire sifrene blir nå hengt opp i en dertil egnet ramme, en fire meter lang og 1.8 meter høy bukk nærmest, som kan demonteres for transport. Ikke mer pes i kulda med hammer og spiker, strips, tau, eller tape; her går det i 8mm bolter med vingemuttere, og stativet står av seg selv. Den største trusselen er en potensiell manko på 25W matte pærer, siden disse ikke lages lenger, ihht et EU-direktiv... Idiotiske folk...

Eurodietten går videre, igår var det ytrefilet og løk, idag er det kylling med broccoli, løk, karri-pulver og hvitløk surret sammen i panne. Blir noe kylling imorgen også, siden filéene både av kylling og storfe kommer to i pakken, og de veier de foreskrevne 150 gram hver. Da blir det gjerne til at man har det samme kjøttet to dager på rad. Senere blir det å finne frem og tine opp svenskefiléene.

2009-12-28

Dagens observasjoner

Først av alt ser det ut som de derre SCR-ene jeg har liggende, ikke er noe særlig tess. Eller jeg kobler dem feil. Men jeg har en idé til å fikse oppstarten av plantevannings-systemet ihvertfall, den drives av en Picotux som skal ha et start-signal ca 90 sekunder etter at strømmen er slått på; der finnes et annet signal som kommer ca 70 sekunder før, så det er snakk om å lage en forsinkelse på ca 70 sekunder, eller helst litegrann mer. Med en 50 Hz inngang, vil en 4040 kunne gi 81.92 sekunders forsinkelse; dette er ganske passe.

Og mens det er snakk om Picotux... jeg tok og portet et program her for å redigere tekst-filer, og det nektet å funke i begynnelsen. Bare "Bus Error" og stop og tull. Men litt etterhvert viste det seg at jeg hadde feil i noe gammel programvare som jeg brukte i grunnlaget der. Denne var opprinnelig laget for 16-bit MS-DOS med Turbo C, deretter vært i lang og tro tjeneste på 16-bit MS-Windows, 16-bits Xenix, 32-bits hp-ux, Windows-32; 32 og 64-bit Linux på diverse prosessorer, så man skulle tro den virket på 32-bit Picotux også. Det var en gammel svakhet der: dataene ble plassert på like adresser, noe som er ok for 16-bit, mens de forskjellige 32-bit og 64-bit systemene kunne handtere det ved en ekstra "page-fault". Ikke perfekt effektivt, men det kræsjet heller ikke. Disse andre 32- og 64-bit maskinene har en eller annen form for Memory Management Unit som tar seg av den saken.

Det har ikke Picotux. Der må ting være lagt opp til adresser delelig med 4, ellers blir det et sabla rot. Straks det ble endret på virket denne tekst-redigeringen helt utmerket. Jeg kom i tanker om et annet program jeg hadde liggendes, som også hadde vist seg å ikke gå som det skulle på Picotux, og gjorde tilsvarende endringer der, og voilà! det virker som det skulle det òg. Veldig bra nyheter.

Så er det euro-dietten. Jeg har nå begynt med "Fase 2", som skal vare en stund til fremover, ihvertfall ut januar. Det er stadig fem måltider om dagen, men nå skal ett av dem være med magert kjøtt eller fisk, istedetfor et euro-diett måltid. Det er 150 gram kjøtt eller 200 gram fisk som skal kokes, grilles, stekes etc., etter ønske. Dette kulinariske oppsving begynte så smått forrige mandag, med kylling, deretter har det vært ribbe flere dager i julen, og siden det har det vært biff med løk og kylling-filéer. Utrolig mye smak man får av en ytrefilé-bit, salt, pepper, og løk. Intet behov for kunstige smaksforsterkninger! Neste mandag er det ny måling, da får vi se hvordan vekten har sunket. Det må den ha gjort, jeg kjenner at magen er blitt mindre. "Og brokji som va trong berre heng og sleng" som Hellbillies formulerer det i "Rir på ein rein".

Ellers er her kaldt ute om dagen. Jeg merker det, trolig mer enn tidligere siden denne euro-dietten har medført at forbrenningen er høyere og jeg dermed er mer fryse-pinn enn tidligere. Kanskje. Men nå var jeg også ute i den australske sommer i hele den kaldeste delen av forrige vinter, så det er kanskje bare som det er uvant. Med snøen blir det ihvertfall lysere og idag fikk sola skinne på meg en stund.

Snart skal displayet frem for å telle ned til 2010.

2009-12-13

Ut i sola

Ute på tur igår og idag, for å lodde førjulsstemningen. Lucia-dagen også, det nærmer seg jul. Og sola skinte som den bare sjelden gjør nåomdagen, og det var lenge siden sist jeg hadde vært ute på tur for å dra på tur, ikke for svenskehandel eller besøk eller noe annet som krever at man, fra sitt utgangspunkt A, skal til noe bestemt sted B og være der innen en bestemt tid T. Det gir rom for å ta sideveier og bestemme ruta på kort varsel. Diverse observasjoner følger:

Bortsett fra to ubrukelig korte strekninger ved Bjørum og Vik er det ikke lenger mulig eller lovlig å kjøre forbi noe sted langs E16, mellom Isi og Steinssletta. Og selv den er full av skraverte områder ved kryssene. Dette er i retning mot Hønefoss. Enten er det heltrukken stripe, eller det er en mur satt opp midt i veien. Den andre veien er det derimot to ganske lange strekninger med to felt i motbakkene fra Sundvollen mot Sollihøgda.

Det hotellet som lå på venstre side av veien ved Sundvollen rett før broen er revet. Rett og slett borte vekk. Ellers ligger det tåkedotter her og der over Holsfjorden, de vil bli fine og trolske når det mørkner om de fortsatt er der da. Jeg passerer Garntangen pølsebu, men har ikke noe der å bestille, så det blir med passeringen.

Styggedalen-krysset der E16 og riksvei 35 møtes er blitt ganske bra. Noen hadde tenkt å kalle det "snyggedalen", de må ha vært i nylig kontakt med noen svensker antagelig.

De graver og lager ny riksvei 7 til erstatning for de svingete fæle bakkene rett nord for Hønefoss. Sannelig på tide! utrolig at en av de viktigste hovedveiene mellom de to største byene i landet har fått være så dårlig i så mange år. Jeg tar av til venstre ved Sand, en annen kronglete vei, men dette er en liten fylkesvei som går over til Ask og riksvei 35, så den har en unnskyldning for å være krokete der den skal slynge seg mellom gårdstunene. Det er rim på trærne, og lav sol, man får se at vinteren er her.

Sånn fortsetter det langs riksvei 35 videre, rim og vinter, men for lite snø til at man kan ta bilde og lage julekort av det. Ikke hadde jeg med noe kamera heller. Videre til Hokksund er det ikke mye som er forandret eller annerledes. Fra Hokksund til Drammen er det mer bred dobbel midtstripe, selv om veien er rett og oversiktlig. Her skal ingen lenger passere. Det er så man undres over om hvordan folk skal kunne lære seg trygge forbikjøringer... og så en rundkjøring, midt på europaveien? Har de glemt den skandaløse Sinsen-rundkjøringen som de omsider fikk lagt utenom selve gjennomgangsveien, og så setter de igang med samme slags galemattias her? På en forholdsvis nyanlagt vei, det er ikke gamleveien, "El Camino Real" gjennom Krokstadelva vi snakker om her, men midt på jordene i ingenmannsland mellom Hokksund og Mjøndalen. Huff.

Men til gjengjeld er det blitt 100 på broen over Drammen. Der var det 80 før ... men det virket ikke som mange brød seg om det. Og tro når de blir ferdige med å renske skråningen oppe i Lierbakken, der raste del ut ivåres engang eller noe sånt, og de holder fortsatt på med "contraflow" i beste europeiske manér -- dette er Europavei må vite -- men det her må da ta bokstavelig talt vinter og vår... er det så mye stein der, kan'ke de ha noen polakker eller litauere til å rydde opp?

Tavla under regnbuebroen viser at jeg kjører i 104 når nåla på speedometeret står på 110. En lignende tavle i Presteveien viser at det går i 50 når nåla står på 50 -- jeg har et veldig ulineært speedometer.

Den andre turen gikk stort sett langs Slemmestadveien, og rundt til Lier og tilbake langs E18. Fra Sandvika, med den nedadgående sola forut, var det en rar hvit stripe av sky på himmelen å se langt der fremme i syd. Man kunne kalt den en fly-lort. Mer overtroiske ville kanskje påstått at det var en UFO og tatt bilde av det og fått det i avisen. Men fenomenet befant seg langt mot syd, og etter avkjøringen ved Holmen forsvant det bakom bakkene opp mot Asker.

Mellom Holmen og Hvalstad bygger de nytt kollektivfelt. Der er det prikket gul midtlinje, den eneste gjenværende i Asker såvidt jeg vet. Den siste som fantes i Bærum var på Griniveien, men den forsvant da krysset ved Grini Næringspark ble utbedret. Nå forsvinner nok denne her også, da er det ikke lenger noen steder å foreta lovlig forbikjøring på tofeltsveiene i Asker heller.

Ikke for det, resten av Slemmestadveien er ikke noen fartsetappe under noen omstendighet, der den ligger stort sett uforandret sålenge jeg kan huske. En gang i tiden gjorde de riktignok noe med veien i Leangbukta, der ser man den gamle traséen fremdeles. Og Vollen er pusset opp og gentrifisert og ser riktig så bra ut, og i 40 har man god tid til å bese stedet. Noen hadde mistet en pappeske, vedkommende hadde stoppet bil og tilhenger, og kom gående på andre siden av veien for å plukke den opp.

Det er blitt 50 hele veien fra Slemmestad til Bødalen, og lysregulert fotgjengerovergang, der ulykken med jenta som ble slept under en bil i ca 4 km skjedde. Fæl ulykke, og fantastisk hell at hun ikke ble drept. Så den 50-sonen kan man meget godt tenke seg hvorfor er der.

Ved Lahell er det kommet noen skikkelige fuglekasser av noen hus, nederst ved vannet i Drammensfjorden. Der er det tydeligvis ikke noen som har tiltro til påstandene om at havet skal stige, som man støtt og stadig ser i avisen, særlig denne uka med sirkuset i København. Dersom havet likevel skulle stige, blir det dyrt for DnB-NOR.

Og ved Kjellstad på vei ut mot motorveien, er det 40-sone, som så oppheves med "slutt på 40" rett før man kommer ut i akselerasjonsfeltet. Hadde ikke fartsgrense 100 vært et bedre skilt der, siden det er det tempo man skal opp i på motorveien? Svenskene gjør det der bra, de viser fartsgrensen sammen med motorveiskiltet når man passerer det langs påkjøringsrampen. Da vet man straks at man skal opp i 110 eller 90, alt ettersom. Det kunne man fint gjort her også, i alle fall hvis fartsgrensen var noe annet enn de standard 80 km/h, som den ganske ofte er på motorvei.

Den oppvakte leser vil bemerke at det er mye om vei og trafikk her, men sånn blir det lett når man kjører, det er det som synes å være av mest betydning når man sitter bak rattet. Fartsgrenser, veiens beskaffenhet, veimerking, skilter, en og annen kuriositet langs eller nær veien. Man kunne ha satt opp et kamera og filmet turen, sånn som de gjorde med Bergensbanen i våres engang. Jeg slumpet til å entre toget omtrent ved Finse, og ble med nedover Hallingdalen... Litt annen utsikt fra banen enn fra veien, fascinerende.

Denne Bergensbane-dokumentaren viste utsikten fra toget i sann-tid, på en reise fra Bergen til Oslo. Ja hele greia varte i nærmere åtte timer, og man kan undres over hvor festlig det må ha vært å redigere den filmen. Etterhvert var der ikke flere passasjerer å intervjue, etter at Nesbyen var passert var det ikke noe stopp før Hønefoss, og der finnes visselig et stort og ukjent antall av røde låver langs denne del av banen. Det var skau eller disse jordene m/låver, som tilsynelatende var mest se-verdige på strekningen Nesbyen-Drammen.

Riktignok var der en og annen nut, og man hadde utsikten over Krøderfjorden, men man fikk etterhvert et inntrykk av at kameramannen hadde fått nok av skinnestigen og kontaktledningsmastene, og istedet vinklet til høyre eller venstre på hvert eneste kulturlandskap på strekningen. Man så sporet og mastene fyke forbi, og så svingte kamera vekk og siktet seg inn på en rødmalt låve. Straks den var ute av bildet gikk kameraet tilbake til forover-utsikten, hvis det da ikke skulle befinne seg en låve på den andre siden, for da var det om å gjøre å få vist frem den òg... det var til å bli sjøsyk av. Etter en stund så man det absurde... samt at det uomtvistelig må kunne hevdes at det er innmari langt fra Bergen til Oslo. Jeg har kjørt langs veien, den er ikke noe kortere den. Bare færre låver, eller ihvertfall brød jeg meg ikke noe om dem. Dette kan bli en skikkelig bra drikke-lek, med en ny skål for hver tunnel og for hver låve som blir vist!

Det er reprise på den dokumentaren 1. juledag for den som skulle være interessert.

2009-12-11

Agurktid

Eurodietten innebærer at man skal spise grønnsaker som er listet opp. Det finnes en "liste 1" med ubegrensede grønnsaker, og en "liste 2" med grønnsaker man kan ha inntil 250 gram av. 250 gram, det er tre tomater eller to tomater og noen sukkererter eller litt løk eller noen cm purre. Tomatene går ved siden av, løk og purre passer fint oppi en av suppene eller omelettene. Agurker er blandt de ubegrensede grønnsakene, de er lette og greie å bare knaske i seg; man begynner i den ene enden og fortsetter til det er ferdig.

Målingen på mandag viste at jeg var blitt av med ca 5 kg allerede, og den fancy vekten fortalte at det var faktisk blitt borte mer enn 10 kg med fett, mens det var kommet til noen ekstra kg med vann. Men den sa også at det var blitt dramatisk mer muskler, og det synes merkelig ettersom jeg ikke har trent noe mer eller noe ... så hvor mye av disse forholdstallene man kan belite seg på er jeg ikke så sikker på.

Men uansett, en annen bukse som pleide å være litt trang er også blitt litt mer romslig, så det går den rette veien. Centimeterne i omkrets er nemlig også blitt færre.

"Fase 1" skal vare en stund tid -- Fase 2 starter lille julaften; da kan man spise ordentlig kjøtt og grønnsaker. Passelig timing for julefeiringen. Tilomed litt vin blir da også lov!

Det vil bli litt ordning rundt det praktiske når man skal ut på lengre tur i juledagene. Svensketuren forrige helg og en kveldsøkt denne uka viser at det funker bra å lage og ta med seg ferdige omeletter som niste. Puddingene kan med stor suksess lages på forhånd, og så har man barer og kjeks som ikke krever så mye forberedelser. Suppe i blandebeger fra IKEA med vann fra thermos -- vel, det er itanes, men det blir noe forferdelig søl med klomper og greier. Bolle, helst med visp eller ihvertfall med gaffel blir å foretrekke her. Viktigere blir det å få rent kjøtt og forvellede grønnsaker dit man kommer, når man ikke kan dra det med seg selv og det blir plundrete med å låne ovn eller komfyr.

Blir spennende å se.

2009-12-04

Eurodiet - erfaringer etter en snau uke

Nå har man vært igang noen dager. Det merkes. Buksa er ikke så trang som den var, og en skjorte som var litt trang er ikke det lenger den heller. Det går i grønnsaker fra Liste 1 (ubegrenset) og Liste 2 (250 gram pr dag), og pulvermaten. Jeg føler meg ganske bra, synes jeg har litt mer overskudd enn jeg har hatt på lenge. Og særlig er det mer enn forventet, når man tar den mørke og kalde årstiden i betraktning.

Familie og venner og allverden forøvrig vet om denne aktiviteten -- kjøkkenskapene er blitt raidet og tømt; der fantes fire banankasser med saker og ting som ikke lenger er meg å regne som "mat", og i tillegg er det blitt fjernet ytterligere tre bæreposer med saft, kondimenter, og pasta. Alt sammen er gitt bort, og mottagerne har fortalt at de nyter av "gavene" og er meget fornøyd. Det som er igjen er noe krydder, noen kilo med sukker, eddik, matpapir og oppvaskmaskinsåpe.

Det meste av utvalget av de "25 slag" fra start-pakken er spist og vurdert, og en ny omgang med mer av omeletter, supper og "barer" er blitt anskaffet. Det varierer; flere av rettene var overraskende gode -- det er vel igrunn ingen av dem som har direkte skuffet. Et par av dem tok ekstra forsøk for å finne ut beste måten å lage dem på; der her med å varme opp melk f.eks. i forbindelse med kakao, cappuchino, og puddinger, uten at den svir seg....

Endel nytt utstyr og servise er blitt anskaffet. Alle de svære pannene er satt bort, likeledes er riskokern og brødristern pakket ned i eske (banankasse #7), som en del av den lange prosessen med å rydde ut av kjøkkenet før det skal renoveres. Til gjengjeld ble det fort klart at en mikrobølgeovn var kjekk å ha. Flere av de mest smakelige rettene, paellaen f.eks., var beregnet for å tilberedes der. Og flere av de andre, som omelettene, kan også enkelt og greit lages der.

Jeg fant noen skåler som var passe store for omeletter og middagsretter hos IKEA. Bare røre den korrekte mengde vann i pulver i skålen og så inn i ovnen. Nå til lørdagen er det svensketur, da blir det å ha medbragte ferdiglagede omeletter og termos med varmt vann til suppe så man ikke mister tempoet. Så tar man med seg sjokoladepudding på en bursdagsfest som finner sted etterpå.

For det der med de 5 om dagen -- det kreves jevnt fordelt utover. Etter 3-4 timer siden sist man spiste merker man godt at det er på tide med et måltid igjen. Og det lukter godt av broccolien og blomkålen når den kokes.

Ved søking i nettet ser man at mange har skrevet sine synspunkter om eurodietten, og de fleste er fornøyde. Men jeg ser etpar skumle tegn som jeg kjenner igjen fra sist gang, noen feller som jeg ikke akter å gå i denne gangen, og det er at det prates om "slanking" inneforstått en midlertidig sak som når den er slutt så er det fritt frem for at kiloene kommer tilbake igjen. Enkelte ser jeg, har opprettet blogger i ens ærend for dette formål, og det er påfallende at de ikke har skrevet noe særlig mer etter slutten av "fase 1". Det er ingenting om hvordan det er gått siden, ikke engang en peker videre til et annet sted der bloggingen har fortsatt. Men det er kanskje det bruddet som kommer etter at bloggen ikke lenger har nyhetens interesse -- jeg ser det her også på når og hvor ofte det ble skrevet noe her de første månedene -- men skulle likevel tro at det er interessant å holde rede på hvordan de vitale målene (masse [kg], omkrets [cm], metabolsk alder [år]) utvikler seg. Foreløbig har jeg kuns ett eneste målepunkt, så noen grafisk fremstilling blir det ikke noe av ennå. De får klare seg med værstasjonen de som skulle ønske å se kurveblader.

Dette blir å kalle "vektkontroll" -- det føler jeg er mer presist begrep, passelig ubestemt og ubegrenset i tid.

2009-11-28

Loddet er kastet

Strengt tatt, egentlig, er det noe tvilsom mat her som er pakket ned for å gies bort og noe annen tvilsom mat som er kastet. Jeg liker ikke å kaste mat, men i den senere tid har det vært gjort endel underøkelser og funnet endel resultater, som indikerer at her finnes etslags stup ute i fremtiden, jeg er iferd med å nærme meg dette stupet ganske så faretruende med den kurs jeg har holdt til nå, og konsekvensene av å falle utfor er store og alvorlige, i den grad at det blant annet kan true denne bloggerens eksistens. Spørsmål om kasting av mat blir fullstendig triviellt i sammenligning.

Det er snakk om enslags "oops"-realisasjon her. Sannhetens time.

Det har ikke vært noen hemmelighet at jeg bærer rundt på noen kilo for mye, og hva værre er, at jeg stadig har pådratt meg flere av dem. Buksene har gradvis måttet økes i livvidde fra 40 til 44 til 48 til 50 tommer for eksempel, og det er tilsvarende økende praktiske problemer med å finne noen som passer. Gensere og skjorter i størrelse XXL er likeledes begynt å bli i trangeste laget. Noen gode venner har tidt og ofte påpekt problemet, men de konkrete løsningene har det vært vanskeligere å komme opp med -- mat er som man vet godt og det blir altfor mye av den til tider. Jeg har spist det meste sålenge det ikke er sopp eller bløtdyr.

Nå hadde det kommet for dagen at ei av dem hadde hatt et lignende problem med vekt og klær, og begynt med "eurodiett". Noe som har vist seg å ha dramatiske og hyggelige effekter. Det eneste negative er den numeriske differansen mellom vekt [kg] og livvidde [cm] og metabolsk alder [år] nå i forhold til da opplegget (og omleggingen) begynte.

Opplegg, ikke "prosjekt" eller enda værre, "kur", for prosjekter og kurer er av sin natur begrenset i tid -- en dag er de over, og man kommer raskt ut på galeien igjen. Jeg har prøvd akkurat det en gang før, det var effektivt sålenge det varte, men det varte ikke. Og jeg er ikke helt sikker på om jeg vil kalle det "prosjekt" når den ønskede varighet er helt frem til ca. 1 uke før min begravelse...

Jeg ble anbefalt dette på det varmeste, og her en dag i høst da jeg holdt på med garasje-rydding for å finne noen jekker og støttebein som jeg har liggendes for å låne dem ut, da ble det på øyeblikks varsel bestilt tid for den innledende kontroll av hvordan stoda i kroppen egentlig er.

Denne omlegging har dermed begynt med et besøk hos legen, der blodet blir tappet ut i små glass og en lang rekke av de forskjellige hormoner og mineraler som sirkulerer der blir målt og mengdene bestemt. Det meste skal være innenfor visse grenser oppad og nedad, og er de nær den ene grensen eller utenfor området, kan det være fare på ferde. Noen av mine slike stoffer var det for mye av og noen var det for lite av, men det var alle sammen disse som kunne bringes inn under kontroll med vektreduksjon. Mange andre av dem var der de skulle være, mer eller mindre; således kunne det slås fast at det ikke var noe som var til hinder for å sette igang med denne euro-dietten. Langt derifra, det var mye som talte for dette. Og om jeg er gammel i språklig alder, så er det ikke så ille som at den metabolske alder også er høy, den viste seg å være 63.

Neste trinn som er gjennomført er å bestille og få levert maten, som i beste romalderstil, skal komme i poser med pulver som skal tilberedes med vann. En stor kartong med 25 forskjellige ting for de første dagene er avhentet og pakket opp.

Den clementinen jeg har her blir den siste på lenge.

Store ord, ja, men nå er det alvor...

Fra 2009-11-28 T 12:00 UT gjelder det nye kjøreregler på matveien.

2009-11-19

Fullstendig rektangulær dag modulus 300

Som jeg nevnte den 3. mars er det idag en fullstendig rektangulær dag modulus 300. Det er den 19. november, og 11*19 = 2009 mod 300 = 209.

Greit å vite.

Så var man og hørte på Caledonia Jazzband i Østerås Kirke idag -- swingende rytmer fra New Orleans. Der gikk det i blues også, god og seig 12-takters. Apropos sånt så har det ikke vært vær eller forhold til å gjøre noe mer med Bluesmobilen.

I andre nyheter er det vel helst å melde at kaken med marsipanlokk fra Obs! er meget søt, i den grad at man ikke trengte noe sukker i teen. Og neste uke er det slutt med alt sånt, da begynner jeg med eurodiett-opplegget.

Hafslund skal skifte en trafo i nærheten her, og generatoren er derfor utlånt. Den trengte en runde med batteriladeren for sikkerhets skyld.

2009-11-12

De lange linjer

Forleden dag var jeg innom Teknisk Museum. Det var dels fordi den "Klima-X" utstillingen skulle besøkes av den ene av mine to medbesøkende, dels for at den ene av dem skulle ut til Gjønnes senere og spille håndball; og sist men ikke minst, generellt nysgjerrighet. Det er en god stund siden jeg var der forrige gang, og der var kanskje noen nye utstillinger å se.

Det var snakk om å ha med gummistøvler, men det viste seg at disse fantes til utlåns for anledningen. Godt er det, for å tråkke rundt med tette støvler over lengre tid er ikke noe videre. Sier jeg som helst går barbeint...

Så man fikk låne støvler for å vasse inn i de ca 10 cm vann til "klima-X" utstillingen. Denne skulle skremme oss med høy vannstand som følge av den globale oppvarmingen, og der inne var det fullt av plakater og skjermer som viste alle slags skremmende utsagn. Jeg kom i tanker om legionella ... bilder av saktegående bilkø trenger jeg ikke løse billett på museet for å se, jeg kan oppleve det "live" for 30 kroner i inngangspenger langs E18. (At noen mener det ikke er verdt å utvide kapasiteten der er meg en uløselig gåte.) Det var mye av det man stadig ser av klima-skremsler, som at det er kun kort tid igjen, og man er på vei til hælvete i en handlevogn, og havet skal stige 50 meter og isbjørnene skal drukne av mangel på is, og verden generellt skal smelte, krepere, og lide varmedøden fordi det blir for mye CO2. Pluss litt av hvert annet som ikke henger på greip: man skal helst slutte å kjøre bil for å redde verden, og Norge skal bruke hele oljefondet på å stoppe CO2-produksjonen i Afrika. Meh.

Den nyeste informasjonen var to år gammel, fra 2007. Det var lite som tydet på at noe som helst hadde blitt uttalt eller funnet ut siden det. Oke, det er museum, så man kan ksnskje forvente at det ikke har med seg det aller siste nytt. Om ti år blir det en interessant utstilling ihvertfall, når man kan se tilbake på katastrofe-scenariene fra første decennium i det 21 århundre som man forestilte seg det dengang i 2007.

Og det er tidsaspektet som er interessant med det som er på museet. Den elektriske lekebilen som Kronprins Olav fikk da han var 9 år for eksempel. Sånn som den skulle man gjerne ha hatt selv vet man, og det var flere som var enig i det der.

Etter at støvlene var parkert og man hadde på seg vanlige sko igjen ble det å se på de andre tingene. Forbi Kronprins Olavs lekebil, innom medisinske og sykehus-tekniske utstillinger, både morsomme og trivelige ting som rørpost og ambulanse og trykte intervjuer med forskjellige leger, pasienter og andre sykehusansatte; og det heller skremmende utstyret som ble brukt til amputasjoner og obduksjoner.

Og over til teletekniske apparater, fra klaffetelegrafen via elektrisk telegraf, med nøkkel, releer, og skriver med blekk og papirstrimmel, alt sammen utført i skinnende messing montert på lakkert tresokkel.

Det finnes noen som lager datamaskiner og andre moderne apparater i lignende utførelse inspirert av apparaturen fra 1800-tallet -- det kalles "steampunk".

Bortenfor dette var det telefoner og telefonanlegg. En hus-sentral med motordrift, fjernskriver, datamaskiner av diverse årganger: Nusse med alle sine vakuumrør, en NORD-1 i full prakt med paneler og knotter, noen disketter i forskjellige størrelser, hard-disker, diskettstasjoner, og et kretskort med integrerte kretser, deriblant en 8085.

Jeg har 8085-baserte greier her også -- temperatur-kontrollen for eksempel. Og i kjelleren står en fjernskriver av lignende type, anskaffet på en av NEROs junk-auksjoner for 40 kroner for noen år siden. Tiden går ja ... det er snart 40 år siden operativsystemet unix ble påbegynt. 30 år siden jeg lærte å programmere i FORTRAN på PR1ME-maskina på OIH, og 20 år siden MS-DOS var ansett som "state-of-the-art" i jobbsammenheng.

Man blir tankefull og ser seg bakover når man er innom museet og ser ting man kjenner igjen der. Og så er det man snur seg og prøver å estimere hvordan leite blir fremover langs tidsaksen. Det man jobber med for eksempel -- med noen års mellomrom er det nye operativsystemer som går ut av bruk og nye som kommer til. Teknologien forandrer seg, noen ganger skyldes det utenforliggende årsaker, noen ganger er det Moore's lov som driver den fremover. Den største forandringen som har skjedd de siste 20 årene er hvordan datamaskiner flest er blitt koblet sammen i nettverk, og hvor mye dette har fått av betydning. En isolert maskin er ikke mye spennende i dag.

Hva vil man ha om 30 år? De eneste av dagens maskintyper og operativsystemer som med sikkerhet vil finnes om 30 år og ikke være like avleggs som MS-DOS eller Nusse er pr. idag, blir en 64-bit maskin med en av unix-variantene, som Linux eller BSD. 32-bit unix vil stå foran år 2038-problemet, der systemets klokke vil rulle over fra 2038 til 1901. Dette blir som år 2000-problemet opp av dage.

En eller annen etterkommer av det man idag kjenner som 64-bit Windows vil man trolig også finne, men denne vil neppe være kompatibel med dagens utgave. 32-bit Windows vil forlengst ha gått ut på dato, og det er lite trolig at aktiverings-serverne som Microsoft har hatt igang for alle versjoner siden XP fortsatt vil tillate de eldste versjonene å kunne kjøre. Ikke at noen gider, når brukte noen av leserne en maskin med MS-DOS for noe annet enn å slå på en maskin for å se om den fremdeles virker?

Tenkte meg det.

Men apparatene i blank messing på tresokler vil man fortsatt kunne se på teknisk museum, og de kommer til å forbli like inspirerende.

2009-10-23

Avansert brødmat

Prinsesse Martha Louise har gitt ut en bok i forbindelse med "engleskolen" og i den anledning er det en ganske herlig artikkel om dette i Dagbladet.

http://www.kjendis.no/2009/10/23/kjendis/mrtha/litteratur/8699573/

Det vil føre for langt å "fiske" hele greia, men etpar høydepunkter kan man jo trekke frem.

Det er for det første snakk om baking av noe de kaller "jordingsbrød". Det forekommer meg at dette bare er helt nødt til å være gul- og grønnstripet, i tillegg til eventuelle andre magiske og mindre håndgripelige egenskaper.

Så er det snakk om barn som har hatt kontakt med engler ... ser man bort fra det som blir kalt "falske minner", er det vel helst julenissen man har trodd på som barn. Inntil man kjente igjen fars tøfler som stakk frem under den røde frakken, og ble vàr at han ikke var inne i stua sammen med alle de andre akkurat der og da.

Videre har man at det luktet roser av prinsessens engel. Hadde det luktet av dieselolje eller gjødsel hadde det kanskje ikke vært så mye å skrive om -- for oss som er født med skje av rustfritt stål i munnen er det kanskje å håpe at det lukter vanilje? Jeg ble selv nylig kalt en engel da jeg skar opp noen rørgjenger på en nippel.

Dette med "aura" har kanskje utgangspunkt i den "komfortable avstand" man gjerne holder til andre -- denne er kortere på en tettpakket buss enn ved et møtebord eller om man står rundt en monter på et museum. For eksempel. Men hvordan er det med avstanden fra 30 til 50 cm som det oppgies? slutter auraen brått som en skygge, eller blir den gradvis svakere med avstanden, som ved en lyskilde eller en antenne?

Tilslutt har man metoden som gies der man skal la sitt hjerte kalle jorda og universet (CQ CQ CQ DE HJERTET MITT K... >k'dunk< >k'dunk< >k'dunk< ....) og bilder fra Apollo-romferdene og David Bowie's sang om Major Tom er blant de første ting som rinner meg i hu.

Jeg skal gå med på at her kan være noe mer enn det dagligdagse, opplevelser av vardøger og det vi kaller "Hjørdis" gir meg dette grunnlag for ikke å avskrive det helt.

Kanskje jordingsbrød smaker godt?

2009-10-13

Prosjekt "BDR 529 eftf."

Idéen har nok ligget og modnet en stund. Gjenstander som en 1959 Wurlitzer, respatex- og stålrørsmøbler, og steder som Teddy's Soft Bar i Oslo, og i noen grad miljøene i foreningen Big Bopper og tildels Stabekk Kino; samt den generelle sansen for storslagne ting fra før ca 1980, inkludert, men slett ikke begrenset til Mercedes-biler fra 1960-årene -- så var det vel noe som måtte finne sted før eller siden.

Det begynte med en Dodge Aspen observert på Tøyen.

Denne vurdertes solgt. Riktignok var den ikke i daglig drift men hadde vært igang nå og da med dagskjennemerker og lånt batteri. Selv om lakken var stygg, så var det lite rust; litegrann kjeks i hjulbuen høyre side bak og det var det hele. Og hva nå, hvis man malte denne her bilen svart og hvit, og videre, hva om man selv stilte i svart dress, med svart smalt slips, hvit skjorte, svart hatt og mørke briller, hadde dette vært noe å stillt opp med i Blomstertoget til våren?

Som Blues Brothers.

Omenn uten all råkjøringen fra filmene... Sånn er utgangspunktet. En naturlig variasjon av Stabæks blaa tema når man tenker litt etter, men også noe mer og videre.

Det har etterhvert vist seg at det finnes mange rundt om som synes dette er en utmerket idé, og de vil bidra øknomisk til Prosjekt Bluesmobil.

Purister vil bemerke at det ikke var noen Dodge Aspen men den litt tidligere modellen, Dodge Monaco, som var Bluesmobilen i filmen. Til det er det bare å si at joa, men den bilen datt fra hverandre i filmen, så dermed måtte den erstattes, og så ble det en litt nyere modell. Som forøvrig også var populær som politibil og taxi på 1980-tallet. Således skulle den siden av saken være biff.

2009-09-25

"Giga-kuppet" kaller VG det

Dette kommando-raidet som fant sted på en pengesentral i utkanten av Stockholm tidlig sist onsdag var imponerende frekt.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=580378

Og betegnelsen kan passe bra, siden man mente det kunne være stjålet en milliard kroner, en Giga-krone altså. Nå hevdes det riktignok at det ikke var mulig å få med seg mer enn maks. 40 millioner (0.04 GSEK) i helikopteret, men innen man gjorde denne beregning ble det også nevnt at byen kunne få problemer med at det var for lite kontanter tilgjengelig.

Så når noen stjeler en million blir det bankens problem og når noen stjeler en milliard er det byens problem? kanskje det.

Man får håpe de blir tatt. Det er som rett ut av Sjöwall og Wahlöös "roman om en forbrytelse" det her.

Noe som ikke er som det skal

Jeg ble gitt/lånt en ny svær server, av modell HP Proliant 360, som kom fra et sted som skulle legge ned. Så diskene er blanke, men de er der, og så kom dagen for å se om man kunne få lagt inn noe brukbart OS der. Således er DVDer for Fedora 11 nedlastet og brent.

Av plasshensyn var det behov for å parkere maskina midlertidig på badet, oppå vaskemaskina, og låne strøm fra uttaket der til den. Ikke det optimale sted, men det duger for midlertidig opphold, til jeg får gjort plass til den nede i kjellern. En sånn server har et utall vifter og disse holder et forferdelig leven, så noen "romkamerat" blir den derfor ikke. Hvis man ikke var døv -- men jeg har hørselen i behold og vil gjerne fortsette å beholde den.

Så er det man finner frem en skjøteledning, av den velkjente typen med kabel, seks uttak og bryter med lys i, jordet selvfølgelig, og kobler til strøm og nettverk mens DVDen brennes. Og så er det man tar på oversiden av metall-huset og blir vàr denne her "ruglete" eller kriblende overflaten som kjennetegnes ved at det er nettspenning på avveie. Det er ikke overledning som sådan; det skyldes at det er en kapasitans mellom en av de tilkoblede polene og ramma; den samme effekten ser man i en ujordet lampe nede i kjellern. En svak strøm, ikke så stor at den er farlig, men stor nok til at den merkes går fra ramma på serveren, gjennom meg og ned til jord. Det skal den jo ikke gjøre, for bryteren på skjøtekontakten er slått av, i påvente av at skjerm og mus blir ledig, og dessuten skal ramma være jordet.

Skal være ja... hmm... la oss prøve med en annen skjøtekontakt. Nå er det ingen kribling lenger, om bryteren her er én- eller to-polet vet jeg ikke (disse skjøtekontaktene er som oftest ikke mulig å åpne uten at man ødelegger dem) men det er tydelig at jordingen er i orden nå.

Jeg ser på den mistenkelige kontakt, den er merket med Geprüfte Sicherheit og CE og godkjent av TÜV -- Støpselet er merket med CE og VDE -- man bemerker at det ikke er noen N eller S i en ring, som man kanskje burde forvente, men CE er man blitt fortalt er godt nok.

Mon dét.

Kontakten kan åpnes, og nå blir det spennende å se hva som er inni den.



Man observerer (1) at bryteren er en-polet og bare bryter den brune lederen, og (2) der finnes ingen jordleder! Kabelen fra støpselet har bare to ledere, ikke tre, selv om støpselet er utformet så man forventer at det er tilkoblet jordledning.



Til venstre er en "klasse 2" kontakt, som klart og tydelig ikke har noen jordleder tilkoblet, og som ikke gir inntrykk av noe annet. Til høyre ser vi støpselet fra denne tvilsomme skjøtekabelen -- med formodet tilkobling til jord for kontakter i det meste av Europa -- men ingen jordleder fører derfra.



Her ser man tydelig at den blå lederen går rett til kontaktskinne, mens den brune går via bryteren. Det finnes rett og slett ikke noen gul/grønn leder her; jordskinnene er ikke koblet til noe annet enn hverandre...

Aj aj aj aj aj.

Hvor pokkern kom dette rælet fra tro? Det var sikkert en eller annen billigkrok et sted der man ikke tenker annet enn pris -- det var ikke IKEA, for de merker kontaktene med sin logo, og de har jording og alt det der i skjønneste orden -- og det ser ikke ut som Clas Ohlsons "CO/TEC" utgaver heller, for disse har normalt en SEMKO S i ring ett eller annet sted om ikke noe annet.

Det blir å undersøke om jordingen er som den skal på alle disse andre kablene og skjøtekontaktene som finnes rundt om her.

2009-09-09

September morn

2009-09-09 ja, det er en kube-dag det kan man kanskje si. Klokka 09.09 lokal tid var jeg på veien utenfor Sandvika et sted, på vei til tannlegen. Hvor det ble konstatert null hull.

Og man har kommet seg tilbake etter en ganske grei flytur, litt mindre grei jet-lægg og deretter en nokså lite grei forkjølelse som utviklet seg til en forferdelig halsbetennelse. Nå knaskes her piller, store feite 650 mg Weifapenin. De funker bra.

Ellers er det jo alltids ting som har skjedd mens man har vært borte. Denne gangen var det tråd-antenna som var ramlet ned, og formedelst halsbetennelsen er det ikke blitt gjort noe mere med den. Av samme grunn er ting iferd med å vokse over styr i hagen, det får det bare gjøre litt til. En geit som kunne komme å spise opp grøntsværet hadde vært kjekt å hatt nå! Noen som kjenner en?

Dessuten er det bursdager nå, med kort-produksjon og greier. Og da har man ting liggendes til utlån: en disco-kule med tilbehør som ble hengt opp ved hjelp av pakkemateriale fra en vaskemaskin. Det ble en suksess, har jeg blitt fortalt.

Og så er det nytt pass.

Det fikk man bestilt på politistasjonen i Sandvika. Ettersom det gamle falt fra hverandre og dette var en produksjons-svakhet, ble det ikke noe gebyr. Eneste utlegg var 20 kroner til parkering og det som måtte ha gått med av diesel og slitasje for reisen.

Ellers ser man fra bladet til Huseiernes Landsforbund at man nå ikke lenger skal behøve å male Faen på veggen, nå kan man brodere sine valgte banneord i korsstings-rammer og henge dem opp der istedet. Verden går sannelig fremover!

Så skal her være valg, og kanskje man skulle få stemt pianoet i samme momanget. Det har det trengt lenge. Sur tone er en ting, det er også noe med noen av tangentene og hammerne inni der som ikke er som de skal være. Store G og lille f, f.eks., slutter å gi lyd fra seg etter etpar takter når man spiller raskt i bassen, som om de er blitt slitne og ikke orker mer. Og tostrøken d låter igjennom marg og bein surt. Og som andre tangenter med tone D, opptrer den i 7 av 12 skalaer, alle de som har 3 eller færre kryss eller b-er. (pluss gjesteopptredener i F-moll og Eb-moll) Sånt blir det ikke bra musikk av.

Ellers er det kommet inn en popcorn-koker til reparasjon; ved åpning viste det seg at varme-elementet er defekt og må skiftes ut. En mikrofon der dempegummien var utslitt fikk ny laget av den svarte skumgummien som man oppbevarer integrerte kretser i.

2009-07-31

Jeg föler meg gammal...

Jeg tok språktesten til Aftenposten,


http://www.aftenposten.no/quiz/skole/article2842238.ece


og ifölge den er min språklige alder 93, omtrent det dobbelte av kronologisk alder ... Jeg tror neppe jeg kommer til å sette igang med å bruke "nu" eller "efter" bare fordi jeg vet hva en backfisch var.

Det får være grenser!

Ellers er man ute på tur igjen -- til North Carolina, og her har de noen voldsomme tordenvær. Ser ut som det er blitt litt ruskevær rundt Oslofjorden også -- man får se hva som har gått istykker når man kommer seg hjem igjen.

Nytt pass må man ha seg også -- det jeg har er begynt å dette fra hverandre. Jeg slapp inn her hos Onkel Sam denne gangen, men det var ikke mye margin å gå på. Sa de på Gardermoen. Han som avgjorde saken i skranken i Philadelphia fant derimot ikke noe å utsette på hverken meg eller passet, så her er jeg med utstyret plugget inn i NEMA 5-20 kontakter.

Funker fint som sandpapir 1200 det der. Kablet nett på hotellet og allting. Og nesten daglig underholdning i form av store og heftige tordenvær.

2009-06-26

Saksbehandling

Her omkring er det bra vokseklima for alle slags løvtrær og busker. Lar man disse holde på for seg selv blir det fort villniss, bra boforhold for disse vemmelige brune sneglene som ser ut som ambulerende hundelort, og generellt tett og uveisomt. Det har lenge vært litt prat om å renske opp på sydvestsiden, og noe ble gjort med dette for en tid siden, men det har grodd til. Man holder i minne at dette ikke var så lenge siden, dermed ble det å låne hekkesakser, og forsøke nedklipping av de mindre vekstene med dem.

Derav tittelen.

Det ble faktisk ganske god vei i vellinga. En dags hard jobbing før varmen slo til for alvor, og en 10 meter skjøteledning ble underveis omvandlet til to skjøteledninger på hhv. 9 meter og 1 meter -- denne saksa har en flerhet av sikringer og skjøteledninger på samvittigheten fra før. Men det blir den tilgitt -- gleden over fri ferdsel i innmarka overstiger utgifter til kontakter og patroner.

Etterpå ble det spm. om å frese opp jorda, ha på mer jord, og så gress, så elendigheta ikke bare spretter rett opp igjen etter førstkommende regnvær, men kan vedlikeholdes med gressklipper. Her finnes en slags minitraktor-greie, arvegods, med 3 hesters Briggs & Stratton, som ikke har vært startet på 25 år eller deromkring. De siste ca 20 årene har den stått her i garasjen, selv om det ble gjort forsøk på å få den igang for etpar år siden.

Nå ble det vurdert om ikke denne kunne brukes. Den har hjul, freseskovler og forskjellig andre tilbehør som kan kobles på og av med selepinner, så den burde virke bra om man fikk start på den. Gjorde jo en oke jobb i fordums jordbæråkre etter hva jeg husker.

Så frem fra garasjen og ut i tunet med den. For å få liv i gamle bensinmotorer der veivakselen fortsatt roterer fritt og der ikke finnes andre tegn på havari, begynner man gjerne med å spandere ny olje. Så kan man dra i snora noen ganger å se hva som skjer.

Her skjedde det ikke noe særlig, utover at man kjenner rykkene fra den vanlige kompresjonen som tydet på at stempel og ventiler er i akseptabel stand.

Deretter er det å sjekke pluggen; denne ser pen ut, så er det å se om tenningen funker. Da har man i start-gass og ser om motoren fyrer på den. Det gjorde denne her, så da blir det å ha opp og rense forgasseren og bensintanken. Tanken ble tømt for gammel, sur, bensin, og silen på inntaket som stakk nedi tanken ble blåst ren med trykkluft. Nå kunne man kanskje få motoren igang?

Ett trick som jeg har benyttet med gode resultat er å blåse trykkluft nedi forgasseren på en motor. Dette får igang bevegelsen i bensinen og fordampningen av denne; og gir en fet gass-blanding i innsuget innen motoren forsøkes startet. Funker på rekkesekser og på ensylindrede motorer som denne her, selv om det forutsettes at tenningen og ventilene er i orden. Dersom motoren ikke fyrer med startgass er det naturligvis ikke noen vits i å prøve med trykkluft...

Og joda, nå kom den igang og gikk bra, av seg selv. Så ble det å bruke den til å krafse opp jord og røtter -- de små røttene tygget den godt ifiller og trakk delvis opp av bakken, så man må gå med en grein-saks og klippe dem av.

Mer saks-behandling. Det her blir nok bra!

2009-06-09

Ikke forlatt

Her leser man til sin forferdelse på slashdot at bare omtrent 7 millioner av 133 millioner blogger er aktive.

Denne er nok fortsatt å regne som en av de 7 millioner -- bare det at man ikke til stadighet har så mye interessant å fortelle om. At man jobber og sover og eter kex-choklad er ikke nyheter.

Nå har det riktignok funnet sted litegrann arbeide som såvidt kan karakteriseres som reparasjoner: en utekran på hytta er festet på veggen, gamlebilen har jeg omsider fått satt inn nye gummipakninger i resten av døråpningene (venstre foran gjorde jeg for lenge siden, nå er venstre bak og begge på høyre side også gjort).

For en gangs skyld virker ting stort sett som de skal.

Nå skal det nevnes at det har blitt designet og bygget mikrofonforsterker til 17 mai, og at det hadde stor effekt på loddsalget. Kanhende det er verdt en postering.

2009-05-07

Ikke akkurat en grevling

Det skjer ting når man er ute på reise. Denne her er av litt eldre dato, fra forrige gang jeg var ute på tur, i vinter (før bloggen ble påbegynt) men det har ikke blitt gjort ennå, så det er en dagsaktuell sak forsåvidt.

Jeg hørte en rar lyd da jeg kom hjem men tenkte ikke videre over det. Det er noe lett-industri rett over veien her, og derfra kommer det ymse lyder til stadighet så man tenker som så at joda, nå er det noe som foregår der igjen.

Men så kom naboen på døra, og det var ikke noe han ville låne denne gangen. Det er det han pleier å spørre om, og siden jeg får tingene tilbake i ordentlig stand, er det greit nok med utlån. Til gjengjeld holder de litt oversikt over huset når jeg er ute og reiser.

Men denne gangen var det altså noe annet. Naboen lurte på hva som bråkte så fælt.

Jeg hadde jo også forsåvidt hørt det ulte voldsomt, særlig når det var kuldegrader. Men jeg hadde som nevnt vært bortreist tidligere i vinter, så jeg hørte lite til det selv. Da jeg gikk ut bak, siden snøen nå var smeltet så mye at det gikk an å gå ut der, var det klart at det var herfra det kom, og da jeg slo av bryteren og vifta stanset, ble det stilt, og naboen smilte.

En tur ut til stedet der slike vifter selges, viste at en ny en ville koste mellom 1500 og 3000 avhengig av størrelse. Men hvor stor? For å finne ut det er det opp på taket med målestokk, men for å komme opp der trenger jeg noen som kan holde stigen, og ringe 110 om jeg skulle dette ned -- jeg går ikke opp der aleine. Får nok spørre naboen.

Tilbake

Da har man vært på tur utenlands noen uker. Til USA, til en ny kunde. Det gjelder å holde dem fornøyde og det tror jeg nok de ble.

Turens lengde indikerte at det ville bli billigere å kjøre opp til Gardermoen og parkere der, enn å bruke penger på drosjer og tog; og det viste seg også at togene ikke gikk den dagen jeg dro, så det hadde uansett blitt noe ordentlig pes. Ikke bare-bare å finne ut sånt en tidlig søndag morgen.

Men på veien tilbake fra G.moen, litt nord for Skedsmokorset, begynte det å skrape voldsomt under bilen. Den styrte OK, så det virket ikke som punktering, men det bråkte fælt. Ikke noen god ide å stoppe ute på motorveien, men man kom seg av til Shell-stasjonen på Skedsmokorset. Der er det trygt å stanse bilen og gå ut og se hva som har skjedd.

Og det som hadde skjedd var at en del av plastikken som sitter under bilen, helt foran var ramlet ned og skrubbet langs veien -- ting hang og slang der ganske mye, så det ble nødvendig å røske vekk resten og hive delen baki bagasjermommet, så kom man seg videre hjem. Med en diger åpning foran, så støv og rusk kunne finne veien inn til serpentinerbeltet foran på motoren -- heldigvis er veiene nylig børstet formedelst 17 mai, men noen holdbar situasjon er det ikke. Imens kan man bruke gamlebilen, den har ting som skal gjøres med den og, men dette er mindre ting; alt som er av betydning for driftssikkerhet og trygghet er i beste stand.

Så da var det telefon til Bertel O Steen for å få vite hva dette kunne koste. Ettersom denne plast-panel-saken er helt foran på bilen, under støtfangeren, burde det være mulig å fikse den selv, heller enn å bruke tid og penger på å ha bilen avgårde og komme seg frem og tilbake -- se tidligere skriverier om alle de mystiske bussene -- så man fant ut at denne greia som var en støyskjerm kostet 2500. Ettersom gamlebilen skal igang for våren og bør ha ny olje, ble det å anskaffe et oljefilter til den med det samme. Mercedes er greie sånn når det gjelder sånne enkle slitedeler, som oljefilter og brenseslanger, at de går igjen på mange modeller -- oljefilteret er maken til dem som benyttes på de andre motorene deres opp til 90-tallet ihvertfall.

Så da blir det ut å mekke før regnværet og Ekebergmarkedet kommer til lørdagen.

2009-04-01

Blåveis er observert

Dette er ikke tull, på tross av datoen. Våren er offisiellt igang, jeg kan fremlegge fotografisk bevis:



Den er rett ved husveggen på baksiden, man ser litt av grunnmuren øverst til venstre i bildet. Jeg har hatt noen tanker om å sette opp en antenne like ved dette stedet, men de planene blir nå definitivt endret. Blåveisen er såvidt jeg vet fredet, og den er uansett et klenodium å ha viltvoksende i hagen, så den skal hverken plukkes eller graves opp og forsøkes flyttet eller noe som helst sånt.

Spede spira lyt få stå, sannelig.

Antenna settes opp et annet sted på tomta, der det ikke forekommer noen verdifull plante.

2009-03-28

Vi fikser PC

Nevnte PC er en Acer Aspire 5720ZG, som opprinnelig hadde Vista installert fra fabrikken, men som i senere tid også fikk Fedora 10 installert. Ettersom Vista knirket og knaket, var det snakk om å få re-installert, fra det som ligger av "recovery-partisjon" på harddisken. Denne ble funnet da GRUB var installert, og GRUB ble satt til å starte opp både Fedora og Windows Vista etter valg. Det skulle synes greit.

Fra Fedora kan man "mounte" diskene, det er /dev/sda1 som er recovery-partisjonen, /dev/sda2 er Windows Vista, og /dev/sda3 er en "disk D" som ble laget separat fra Windows. Meget god idé. Linux fortsatte med /dev/sda4 og utover, den virket som den skulle.

Men Vista knirket og knaket, så nå skulle den til pers, med re-loading til fabrikkny tilstand. Hvordan det går med Linux får man se -- dén kan man alltids dytte inn igjen etterpå.

Men dette var ikke bare-bare.

Først var det et problem med at recovery-partisjonen startet, men etterlyste filer:

"Could not find C:\D2D\Images\*.WSI"

Og litt senere ble det en melding "Restore failed, reason 0xA0000001".

En titt inn i filsystemet med Fedora viste at der fantes katalogen D2D\Images og noen filer inni som het D5E0A572.WSI (for den del het de fleste andre filene noe lignende, totalt abrakadabra). Så det var ikke filene som mankerte, men kanskje systemet ikke lette etter dem på rette stedet? Hmm...

Hva gjorde man før man hadde Google? Pakket inn hele ruklemanget og postet det tilbake til fabrikanten, så ventet man tre uker eller måneder på at de hadde reparert det istykker hvoretter man fikk det tilbake i værre stand enn man sendte det, og kronene rullet hele tiden -- huff de fæle gamle tider!

Nå derimot, har man jo alltids en annen, frisk maskin, for hånden. Jeg gider ikke gå i detalj for alle feil-trinn og bom-turer der, men det ser ut som at partisjoneringen må endres litt for at recovery vil starte.

Der /dev/sda1 hadde type 12 skulle det endres til type 7, og boot-flag skal settes på.
Der /dev/sda2 hadde boot-flag, skulle det settes av.
Med Linux og fdisk /dev/sda kommandoer fikser man sånt greit.

Det var en post under

http://forum.notebookreview.com/showthread.php?p=3877548

av alex_colunar som bragte denne verdifulle info for dagen.

Så var det å reboote og krysse fingre....

Ta-da! Kanskje saken er biff med løk allikevel nå? Den kom opp med velge-lista si igjen, og man velger "restore to factory conditions". Deretter kom det krav om et "Empowering Technology Password" ... hva pokkern kunne dét være for no rart?

Mer googling, noen andre har alltid lurt på disse ting, og ganske riktig,

http://www.edmartechguide.com/2008/05/ubuntu-saves-day-about-acer-aspire-4710.html

indikerte at man kanskje hadde 000000 (seks nuller) som passord. Prøvde det og nix, det var ikke rett. Men der ble presentert et "Hint", som var informativt. Dette hadde vært passordet som Zone-Alarm hadde satt opp! Av alle ting -- Dén tror jeg ikke man uten videre kunne googlet seg til --

Men forbi denne var det bare å se at ting skjedde. Og tilslutt:

"Restore finished. Click OK to start the computer"

Hurra?

Man klikker "OK" og dyret re-starter med valg for Fedora og for Windows, som før; denne øvelsen har ikke kverket GRUB tydeligvis -- og i Fedora ser man at /dev/sda1 er tilbake til type 12, mens boot-flagget har blitt flyttet tilbake til /dev/sda2, der den ny-pussede Vista skal befinne seg.

Så starter man den. Jadda, her er det "første gang, og den starter med å dra inn drivere, før det blir stille, lenge... Og en ny re-boot. Fingra er krysset -- det her er X-files, man tror det ikke før man ser det.

Men den nye vista er tilslutt igang.

2009-03-21

Veldig mange dollar

Jeg ser i en nyhet her at det er 683 "trillion" dollars i såkalte derivativer som er ute på vidvanke -- ingen vet for sikkert hvem som eier hva, hvem som skylder hvor mye til noen andre; hvem disse andre er, osv.

Et skikkelig rot.

Det har vært gjort noen grep fra statlig hold med 300 "billion" dollar her, og 750 "billion" dollar der, så nå er det bare 682 "trillion" igjen som ingen har peil på hvor de har gjort av. Vi gratulerer.

Men disse billionene og trillionene, de maskerer de formidable beløpene, på en helt annen måte enn om man brukte tier-potenser eller sågar dekadiske prefiks -- man gir seg til å lure på hvor mange nuller disse tallene egentlig har. Det er nemlig det fine med tier-potensene, at eksponenten sier med en gang hvor mange sifre unna komma man er. Men ord som "billion" og "trillion" betyr ikke engang det samme på forskjellige språk. En amerikansk "billion" er det samme som det man kaller en "milliard" på norsk, og en en "trillion" er tydeligvis tusen av disse "billionene", så der er det tre nuller til. Onkel Skrue, du må føle deg helt hjemme her!

Det heter seg, at om man skylder banken en million, 10^6, er det ens eget problem. Jeg har et lån i den størrelsesorden, og det er helt klart, at banken gir absolutt blanke i meg sålenge den får betalt avdrag og renter når den skal. Da har man et respektfullt og fredelig mellomhavende -- det er når man ikke betaler i tide at det begynner å skje ting. Men i værste fall går jeg på tryne, og banken tar utlegg i det som skulle finnes av verdier; den klarer seg alltids. Det er på mitt hue det står.

Skulle man derimot skylde banken en milliard, 10^9, (dss. en amerikansk "billion"), blir det bankens hodepine. Selv er man dermed så langt uti myra at om man synker eller ikke spiller liten rolle; banken vil kunne slite med den milliarden den ikke har, som den derfor heller ikke kan låne ut i million-porsjoner til andre.

Men om noen skylder banken tusen milliarder, 10^12, (som dermed blir den ene amerikanske "trillion" som de har fått orden på på noeslags vis), da er det ikke mye hverken de eller banken kan gjøre. Nå er det blitt statens problem ser det ut som, og den gjør det den kan.

Oke, så den amerikanske staten, som er stor og mektig, den klarer å ta itu med ca én Tera-dollar, 10^12 dollar. Fra dette må man formode at når noen skylder 10^15 (0.682 * 10^15 helt presist, men som man ser, det er snakk om denne størrelsesorden) er det verden som får et problem.

Uffda.

Det var no dritt kan man si. Men man gir seg til å undres, hvis det er så mye penger ute der, hvor kom de fra? Er det bare som i Tyskland i mellomkrigstiden, eller Zimbabwe nå, der de hadde inflasjon så man fikk pengesedler med "billionen mark", Giga-mark eller Tera-mark altså. For hvilke man fikk kjøpt sine dagligvarer. Men det er jo ikke sånn her. En US dollar er stadig tilsvarende en 6-7 kroner, mens den zimbabweanske dollar er en nano-krone eller noe sånt, og blir stadig mindre verdt. Og de pengene som ble nevnt her innledningsvis, er US dollar. Omregnet til norske kroner er totalen godt over 10^15 kroner -- det blir 10^13 handlekurver à 100 kroner stykket det, for eksempel. Eller 10^5 pr. person i hele verden, men ettersom dette rotet bare var i USA kan man ikke regne med allverden andre. Fordelt på 250 millioner amerikanere blir det stadig 682*10^12 / 250*10^6 = ca 3 *10^6 på hver. Altså i underkant av tre millioner dollar pr person.

Noe som er i samme størrelsesorden som det man skylder banken og har problemer med selv.

Det som redder mange er vel at det er ujamt fordelt, og ikke minst at en hel del av det er det ingen som vet hvem som skylder hvem. Da er det ikke så lett å inndrive fordringene heller.

Men allikevel, er det bare fiktive penger det er snakk om da? Og hva skjer når man våkner opp og innser dette faktum? Blir det bare den ene "trillion"en, de 1*10^12 dollar, tilbake?

Vi lever i interessante, i den kinesiske betydningen av ordet, tider.

2009-03-14

Pi-dagen

Idag er det 14 mars, eller, om man tar utdraget av min favoritt-måte å skrive datoer på, med året først: 3.14 og klokka er nå 15.ett-eller-annet.

3.14 altså, ja sogar 3.1415 tilogmed.

Dette er naturligvis bare en nomenklaturisk tilfeldighet, den julianske kalenderen har ikke 3.14 før om to uker, mens den islamske kalenderen hadde sin 3.14 (1430H Rabi-al-awwal 14) for fem dager siden, den 9. mars. Så der finnes mange "pi-dager" ettersom hvem man spør.

Men amerikanerne har likegodt gakket hen og innimellom finanskrisepakker og andre alvorlige saker gjort et vedtak om at den 14 mars skal være PI-dagen, det er House Resolution 224.

H.RES.224
Title: Supporting the designation of Pi Day, and for other purposes.


Så idag er det offisiellt!

2009-03-11

Hærverket på Jet-stasjonen på Høvik fikk konsekvenser for priskrigen på drivstoff i Stabekk og Høvik-området

Dette var noe jeg kom på her forleden. Natt til onsdag 4 mars ble Jet-stasjonen på Høvik ved E18 satt ut av drift av noen tullinger som trodde der fantes lett-tilgjengelige penger å hente. (et tips til andre som skulle komme på lignende ideer: det brukes mest kort på disse stedene, folk flest fyller gjerne fullt og bare forholdsvis få fyller et helt hundretalls kroner som de gjetter på forhånd) Denne stasjonen er ubetjent, og her selges det bensin og diesel alltid litt billigere enn de store, betjente stasjonene i nærheten, som ligger ved E18 og på Nedre Stabekk.

Kort tid senere kunne man se at prisene på diesel på disse andre stasjonene hadde gått opp til over 10 kroner igjen. Vanligvis er den høyest mandag ettermiddag, og går gradvis nedover utover uka; den onsdagen var den 9 og noe så jeg, men dagen etter var den igjen over 10, og det holdt seg der oppe helt til lørdag. Samtidig var det diesel å få kjøpt til under 9 kroner literen på Kjellstad; det foregår trolig en lignende priskrig i det området der.

Og ganske riktig, på søndag, da stasjonen var blitt satt i stand igjen, hadde også prisene sunket til nede på 9-tallet igjen.

Man ser de ser sine snitt!

2009-03-10

Utforsking av kollektivtrafikken

Det kreves som kjent at biler skal kontrolleres periodisk, som regel annethvert år for personbiler, og nå er det E-bilens tur. Den har siste siffer 3 i registreringsnummeret, og er registrert første gang i et oddetalls år, så dermed er det frist innen mars 2009.

Igår ble undersøkelsen gjort, og det kom for dagen at diverse ting i hjuloppheng og understell var i behov for justering og utskiftning, noe som vil ta etpar dager og koste noe i overkant av 40dB kroner. Ikke uventet; med de pottitåkrene av noen veier man ferdes på, er det ikke overraskende. 225 Mm kjørelengde er nok heller ikke helt uten betydning.

Hovedtemaet her er imidlertid ikke hvor mye som skulle gjøres eller hvor dyrt det ble. Bil er veldig kjekt å ha, og man holder sitt førerkort enda mer kjært etter sånne kortvarige perioder med manglende tilgang på bil. Joa, riktignok har man veteranbil stående, og den er kjørbar og ble godkjent uten feil i fjor høst, men det er ikke rette vær- og føreforhold for den nå. Og man kan, om man virkelig trenger det, og vil se seg råd, leie en bil -- eventuellt om noen andre ikke trenger sin kan man låne av dem -- for de dagene. Men det er ikke så forferdelig super-viktig, for man klarer jo sagtens å gå til Kiwi eller Rimi nårsom det skorter på f.eks. appelsiner, egg eller vårløk, og man har dessuten godt av sånne spaserturer; det er sunt heter det seg.

Dermed blir det å lage utforskningsprosjekt av det; å finne ut av hva som går hvor av busser, og når trikker og T-banen går. Akkurat trikken og T-banen er temmelig greie når det er spørsmål om hvor de går, siden de har klart definerte spor man kan følge -- men bussene er en god del mindre forutsigbare. De følger riktignok veiene, men her finnes mange veier, og bare noen av dem går dit man skal.

Først var det å komme seg tilbake fra verkstedet der bilen var satt igjen. En bussholdeplass viste at herfra gikk en buss to ganger i timen til Sandvika. Og den gikk for fem minutter siden. Ikke fristende å stå 25 minutter ute i sludd, når jeg dessuten uansett måtte ha tatt en annen buss videre fra Sandvika. Da ble det å traske oppover til veien ovenfor. Her var også en holdeplass, og med en rekke forskjellige busser, til og igjennom steder som Stabekk, Lysaker, Østerås, Sandvika, Majorstuen. Så da ble det å ta bussen mot Majorstuen og hoppe av ved Ringstabekk og gå ned gjennom skogen forbi Tjernsrudtjernet. Ved stasjonen så jeg at sporet og kontaktledningen fra Jar-siden var blitt revet opp og fjernet -- det blir nå bygget ny Kolsåsbane her.

Senere kom det invitasjon til å spise opp noen overtallige reker, hvilke befant seg i nærheten av Oppsal T-banestasjon, noe som dessuten fordret anskaffelse av nødvendig tilbehør, nemlig majones og loff. Samt drikkevarer. Nå er det ikke noen trafikk på Kolsåsbanen, og trikken begynner på Lilleaker formedelst ombyggingen, så det ble buss til byen. Akkurat den er jeg ganske fortrolig med -- det er alle de andre bussene lenger unna som jeg ikke er gode med -- så det var greit nok med den bussen og deretter T-banen fra Nationaltheateret. Turen tok 50 minutter totalt fra holdeplass til plattform. Det er omtrent det samme det tar å kjøre i den værste rushtidsperioden, når alle som skal utover på Mosseveien lager kø fra Maritim til Bjørvika.

Loff, majones, øl og cider ble anskaffet i Meny-butikken og rekene viste seg å være svært så gode.

Etterpå skulle man hjem igjen. T-banen ned til sentrum igjen selvfølgelig, men hva så? Erstatningsbussen fre Majorstuen? Bussen fra N.theateret? Trikken til Lilleaker og gå derfra? Decisions, decisions ... det ble trikken.

På Lilleaker var det som ventet stopp -- et overkjøringsspor for trikken så den kan snu, og en haug med betongsviller stablet opp på hvert av sporene bortenfor vekslene ... det var hit og ikke lenger! Så ut å gå i løssnøen, ned bakken over tunnelen der Ring 3 kommer ut i dagen bakom CC Vest, og deretter broen over Kwai^H^H^H^H Lysakerelven -- Det gikk på et vis, folk snubla og sklei og traska i snøen over der. Hvor kjekt hadde det vært om den trikken fortsatte rett frem ved Lilleaker, over elva og bortover Storengveien mot Stabekk, og deretter en sving ned til Fornebu -- «Stabæk-trikken»? ah hva man får av ideer når man trasker i løs-snøen! Mulig jeg har blitt inspirert av det jeg så i Melbourne, mulig det ja...

Men busser og trikker tar tid. Når det haster og tid er penger, blir det avveining om hva som er best lønt av buss eller drosje. Ellers er det litt som en minister engang sa: «De går jo allikevel!»

2009-03-06

Trøbbel i vinterferien

Vinter'n i Norge er en kald affære. Jeg ser det av temperatur-statistikken, for eksempel. Men ettersom jeg befant meg utenlands i den værste kuldeperioden, var det ikke så mye jeg merket det direkte på kroppen.

Men noen bekjente, som var på hyttetur i vinterferien hadde etpar ting som ikke var som det skulle.

Først var det problemer med dassen, den frøs.

Deretter stoppet aggregatet. Det ble hastig telefon, med gjetninger og spekulasjoner: motoren startet og gikk helt som den skulle, med sikringene avslått. Men med en gang man slo på sikringen, så begynte motoren å slite hardt og snart stanset den. Akkurat som noen slags overbelastning, men det spilte ingen rolle om man hadde plugget noe i kontaktene; det var samme dårlige sak.

Uka etter fikk jeg anledning til å studere kalorius nærmere. Det var opp med panelet, med 5/16" hoder på skruene, og deretter mulighet for inspeksjon av den elektriske innmaten. En veldig enkel greie igrunn, det var brun og blå ledning til polene på Schuko-kontaktene på forsiden, og den brune gikk via en sikring. Ingen av ledningene syntes svidd eller skadet på noe annet vis, de var tørre, hele, og pene.

Motoren ble startet med panelet avkoblet, og den gikk fritt og lett, uten noen tegn til belastning, akkurat som den skulle. Det var som om noe i koblingspanelet var feil. Det eneste som kunne være galt måtte være en kondensator-pakke, som satt bak en sukkerbit der.

Og det var synderen -- kondensator med gjennomslag, som hadde gått i hard kortslutning, så selv mange ampere ikke kunne brenne den av.



Da den ble fjernet virket motor og generator som de skulle. Den drev en 500W arbeidslampe helt uten noen vanskeligheter, men trolig med litt for mye radiostøy.

Så nå er det bare å få tak i ny fra ett eller annet sted. ELFA har en lignende komponent, som kan benyttes. Så her man nå noen som blir gla for å få strøm på hytta igjen, i påsken.

2009-03-03

Kvadrat-rot dag?


De sier i avisen at det er "kvadratrot-dag" idag
siden det er dag 3, måned 3, og år 2009, og 3 ganger 3 er 9.

Men det burde vel egentlig være noe man kalte "fullstendig kvadrat-dag", der kriteriet blir det samme: dag og måned har samme nummer og deres produkt blir årstallet modulus 100. Man vil dermed også kunne snakke om "fullstendig rektangulære dager", som f.eks., 9 januar eller 1. september i år ville være.

Andre dager, som f.eks. 1. januar og 2. februar ble da "ufullstendige kvadrat-dager", der produktet av dag og måned er mindre enn årstallet, og man fikk videre "overfullstendig kvadrat-dager" der produktet av dag og måned er større enn årstallet. I tillegg har man naturligvis de forskjellige slags rektangulære dagene.

Men siden man kan komme godt over 100 allerede fra siste del av april og utover, hvorfor skulle man begrense seg til årstallet modulus 100? 12 ganger 31 er 372 for eksempel, og 2009 = 7 * 7 * 41, så 2009 er år null modulus 7, 41, 49, og 287. For eksempel.

Og best av alt, 2009 modulus 300 blir 209, som er 11 ganger 19, så den 19 november blir en fullstendig rektangulær dag modulus 300.

2009-03-02

Tilskudd til Redselskabinettet

Igår var jeg på besøk og ei lita niese kunne fortelle at trafoen til
dukkehuset hadde gått istykker. Den hadde sprukket, og stiftene i pluggen var
blitt sittendes igjen i kontakten på veggen. Der hadde hennes far forsiktig
klart å fjerne dem uten skade, og godt hjulpet av at dette var i tørre og
ikke-isolerende omgivelser. Men hva om det hadde vært flisegulv på betongen
og ikke noe teppe der?

Jeg ble overlatt de sørgelige restene, og konstaterer at dette er veldig
uvanlig. Riktignok kan man argumentere at en tung klump som skal henge i
kontakten etter pinnene, er et litt tvilsomt konsept i utgangspunktet, men
det er ikke noen sjeldenhet, og tydeligvis har det ikke vært noe ankepunkt for
NEMKO eller noen av de andre organisasjonene
som setter sine godkjent-stempel på elektrisk utstyr. De der lampe-trafoene til IKEA f.eks., de henger i kontakten på samme måte.

Og det som skjer med disse er at pinnene på pluggen bøyer seg.

Ikke at hele greia sprekker opp og deler seg så baksiden av de strømførende
pinnene sitter igjen i kontakten i veggen!

Det gjør ikke saken bedre at det her er snakk om leketøy, som forventes
betjent av ukyndige, barn. Selv for voksne ville denne type svikt vært
skremmende og definitivt farlig.

Jeg tror det er best å ta det opp med fabrikanten. Selv om jeg kan fikse det så det blir brukbart igjen, og selv om googling ikke viser opp noen lignende historier det jeg kan se, så er dette her såpass alvorlig at fabrikanten eller leverandøren bør gjøres oppmerksom på det.

Etter siste tur til Sverige:

Observasjon fra etter den siste sverige-turen:
KEX-choklad er en av de beste svenske sjokoladene. Den er farlig god. "Söta Bror" kan det der.

*whoosh whoosh* is this thing on?

Det ser sånn ut. Etter en del tankevirksomhet, ikke minst når det gjelder hva man skulle kalle sin blog, ble den altså satt igang idag, mandag den 2 mars 2009. Ikke at det her er helt nytt -- her finnes allerede et krypinn der jeg er priviligert gjest -- men det blir litt forskjell her hvor jeg kan romstere på egen risiko. Og bare det.

Tittelen skal jeg komme tilbake til mer senere engang -- den synes i det minste på nåværende tidspunkt å godt beskrive situasjonen med allting rundt om som går istykker eller havarerer eller tar fyr, eller stopper opp på andre måter.

Og som deretter må repareres, og da helst med litt mer innsikt enn det Pompel og Pilt i sin tid fremviste -- selv om ett og annet velrettet "akkurat!" eller "nettop!" kan gjøre seg i bestemte situasjoner -- men man kommer ikke utenom behovet for å ha et minimum av peil på hva man driver på med.

Og ikke alt som slutter å virke som det skal er av elektrisk eller mekanisk natur. Det er mye annet som er feil, men som man ikke bare kan gi opp og kaste på returmottaket bakom Lefdahl.