2010-11-28

Ett år er gått

Den 28 november i fjor begynte jeg med Euro-dietten. Idag er det ett år (og over 60 kg) siden. Ett år med helt annerledes kosthold enn jeg skulle tro jeg ville ha orket med de idéer jeg dengang hadde om hva som var sunn og usunn mat tidligere. Det het seg jo, at fett var skummelt. Det het seg at man skulle spise masse frukt og brød. Det het seg at man kunne ha endel magert kjøtt og fisk ledsaget av poteter eller pasta.

Det het seg aldeles feil ting gjorde det!

Riktignok merket jeg at jeg følte meg lettere og bedre etter et solid kjøttmåltid, fra f.eks. Hog's Breath, en grill-restaurant i Perth, allerede tidlig i 2009. Det stemte kanskje ikke helt med hva teorien sa? En annen ting som teorien ikke hadde forklaring på var hvorfor jeg ble sur i maven etter å ha spist pasta eller hveteboller. Noen pratet om GI, at pasta og hveteboller hadde høy GI, samme med druer, mens nektariner som også er søte hadde lavere GI fordi de hadde fruktsukker istedet. Snodige greier det der, at det liksom er forskjell? Men jeg ble ikke sur i maven av druer. Men jeg begynte å spise eggerøre med svensk pepperoni-pølse i til frokost, på to grove brødskiver, maven virket bedre med det. Dette var nok ellers ikke blandt det værste; pastaen til middag, og pommes-frites med ketchup fra Vinco's gatekjøkken eller Burger King var nok mye større problemskapere, og så må man ikke glemme all solbærsirupen som jeg forsøksvis brukte til å lindre og kurere halsbetennelser. C-vitaminer, masse C-vitaminer i den ikke sant? Rart at det ikke syntes å virke noe særlig bra...

Men all denne teorien ble å forkaste etter «sannhetens time» og starten på euro-dietten. Det viste seg etterhvert, og ble dessuten bekreftet på målingen etter Houston-turen i høst, at alle disse kullhydratene slettes ikke var bra for meg, at jeg ble feit og syk av dem, rett og slett, og dermed må holde meg unna dem. Hvor lenge? Ingen vet, men fra desember til september var ikke lenge nok ihvertfall. Fenomenet beskrives som en spenningstilstand, som en spent fjær omtrent, at kroppen gjerne vil tilbake til 155 kg totalvekt og benytter seg av enhver anledning til å komme seg tilbake dit. Som fjæren må den holdes igjen så den ikke spretter tilbake. Og som også er tilfelle med materialer, om de spennes opp og holdes tilstrekkelig lenge beholder de den nye formen når de slippes; noe tilsvarende er forventet å skje med kroppen når den omsider har vent seg til at den skal veie ca 90 kg og ikke 155 kg.

Den 28 november i fjor spiste jeg noe sånt som 20 clementiner på morgenen. Siden da har jeg spist noen få appelsiner som «frukt»-kvote. Mitt første forsøk på potet-spising i sommer viste at det ikke var noe godt engang, og fristet ikke til gjentagelse, ikke på Houston-turen engang. Der var det ymse brødmat og hash-browns og sånt som heller ikke vekket noen stor eteglede; og nå hadde man uansett en del andre tanker og viten om hva slags u-mat dette strengt tatt egentlig var.

Jeg slumpet til å se siste del av «40 Celebrities with the biggest weight loss» (eller noe sånt) på MTV igår. Bare de fire øverste plassene var belagt av folk som hadde kvittet seg med mer enn 60 kg, mens han på første plass hadde kvittet seg med hele 158 kg... det var mer enn det jeg selv veide på det meste det. Men det var mange tilfeller av slankeoperasjoner, og noen av dem var iferd med å skli ut på galeien igjen, jeg vil tro at om man ikke gjør noen alvorlige endringer i kostholdet vil det ikke vare, uansett om store deler av tarmene er koblet ut; det gir vel bare problematikk med sulting det egentlig?

En annen ting det er slutt med er svensk Kexchoklad. Igår var jeg en tur over fjorden for å bunkre biffer og kylling-filéer, og innom Godisbolaget etter Ramlösa, der mine medreisende skulle ha snop. Kexchokladen ble bemerket; jeg tok opp en av dem, leste bakpå, og konstaterte at her var det ikke mye som jeg burde få i meg i det hele tatt. Det var greit nok å rømme dette åstedet, og heller fylle handlekurven med Kyckling-filé, Ryggbiff og Bankebiff -- en fersk bit Ryggbiff ble stekt til middag igår; det er som før nevnt utrolig hvor mye man får ut av en kjøttbit, krydder, løk, og olje.

I det hele tatt har det blitt mye mer fantasi utfoldet på kjøkkenet dette siste året, etter at de tidlige fasene av Euro-diett er over og man skal spise en hel del vanlig tilberedt mat.

Det finnes en masse fancy og moderne utstyr man kan ha i sitt kjøkken, overraskende avanserte ting, som en brødrister med NetBSD, og så er det man ser i nyhetene at man kan ha Linux og Enlighenment i kjøleskapet. Det er ikke snakk om hvorvidt lyset slukker når man lukker døra heller, her er det avanserte brukergrensesnitt som skal hjelpe til med å holde drikkevarene kalde. Kobler man den på nett blir det vel mulig å innhente kalde fakta, eller eventuellt, råtne sannheter, fra kjøleskapet, som i EON-tegneserien.

Eller som i brus-automaten på CMU [ikke MIT] der de gamle hackere hadde satt inn termometer [og tidsregistrering av når det var blitt tomt og hvor lenge colaen hadde stått, se http://cseweb.ucsd.edu/~bsy/coke.history.txt] og kunne holde rede på om colaen var tilstrekkelig kald til at det var bryet verdt å gå ned og hente seg en. I og for seg ikke noen banebrytende nyhet sånn sett altså, men noe som har en lang og edel historie.

2010-11-12

Ny router med Tomato

For en tid siden anskaffet jeg en Linksys WRT54GL fra Komplett.no, for å kunne handtere trådløst nett. Den virket forsåvidt med det også, men den manglet en del av de kjekke funksjonene som var tilstede i den gamle routeren. Det var særlig dette med å kunne sette "statisk DHCP" siden Picotuxene i værstasjonen og garasje-kontrolleren ellers hopper og spretter rundt omkring i adresselista, og blir vanskelige å finne. Den gamle routeren hadde denne muligheten, og jeg savnet den i programvaren som kom originalt med enheten. Og den gamle routeren er ikke trådløs; men nå som her er en Samsung Galaxy Tab i hus, trenger man operativt trådløst nett for at denne skal være brukbar. Som tidligere nevnt, det med sammenkobling i nett er det som gjelder; isolerte maskiner er ikke interessante i samme grad.

Nå viser det seg at denne WRT54GL kan utstyres med alternative, Linux-baserte system, det er noe som kalles DD-WRT og noe annet som kalles Tomato. Jeg leste litt rundt og det virket som de fleste var fornøyde med Tomato, så jeg tok sjansen på å prøve den. Etter å ha lastet den ned og startet opp, ser jeg at ikke bare har jeg den ønskede muligheten for statisk DHCP, men det ser ut som man kan gjøre andre ting av interesse her, med periodiske kall til andre maskiner i nettverket f.eks. Jeg vil ha igang en kryss-kompilator og se om jeg kan lage noen små servere og klient-programmer. Ser ut som her er muligheter.

Ellers er det PIC-mikrokontrollere og Android som er andre systemer som skal finnes ut av her, hvordan de programmeres, sånn etterhvert. En av PICene ser ut til å ha muligheten til å operere som i2c-slave, så den kan lett styres fra en Picotux eller WD-book på den måten -- interessante greier.

Under 100 cm også

Det har vært ny måling, etter ca tre uker med fase 3a og streng regulering av maten. Det meste av fettet fra amerikaturen er blitt borte igjen, så nå er det til med litegrann bær eller frukt, én «frukt» pr. dag.

I tillegg til at totalvekten nå er 92.9 kg, er nå også buksa blitt større -- omkretsen er nå nede i 96 cm. Den 40-tommers buksa jeg kjøpte forleden er allerede i ferd med å bli i største laget, eller ihvertfall ikke for trang. Som det skal være.

Man ser at begge kurvene, den røde som er vekt og den grønne som er omkrets har tatt seg en knekk nedover. Det er ikke så mange kilo igjen før det blir en ny omlegging; da skal man holde seg mellom 85-90 kg etsteds, og ikke gå hverken opp eller ned noe særlig. Jeg pratet litt om det, ser ut som jeg forsto det rett, at jeg skal spise en viss mengde proteiner pr dag, og en liten, kontrollert mengde med karbohydrater, og resten av energien skal komme i form av de gode typer fett.

Og om noen dager er det torskeaften.

Ellers har det vært mye om og med med den Wurlitzeren som står her, den har kontakter som skal smøres og stiften skal justeres så den spiller, hvoretter den skal ut. Det er bra lyd i den når den låter. Den skal fraktes en dag det ikke er altfor utrivelig vær ute -- det har vært temmelig kaldt, og en sånn fuktig kulde som går gjennom marg og bein -- og nå har det snødd en god del og blitt glatt og festlig langs veiene, så man avventer neste uke engang når solen forhåpentligvis skinner igjen.

Var ellers på tur med Big Bopper-foreningen til NRKs lager på Alnabru -- du fæle mann -- der var det mye mer saker og ting enn jeg trodde fantes noe sted; det var helt utrolig. Det var mye lyd-, bilde-, og radio-utstyr der, men også møbler og inventar av alle slags, lamper, trafikklys-signaler, rør, utslagsvasker, kjøkkenbenker, pianoer, orgler, og «tomme» TV-apparater, altså trekasse med glassvindu på forsiden så man kunne ha skreddersydde «programmer». Alt sammen remedier som kunne benyttes i TV-teater eller spillefilmer eller lignende; det er her disse bor.

Det kommer gjerne spørsmål om ting som kanskje kan fikses når man har presentert seg med peil på elektronikk -- men det betyr ofte at man ikke kan gi noen god prognose på om ett eller annet lar seg fikse; tilfellet her var en moderne, mikroprosessor-basert sak som kranglet, den virket en stund og så ga den seg. Det er litt typisk for program-feil, og ikke noe som er lett å reparere på samme vis som et bytte av kondensatorer er for eksempel. Situasjonen er mer som ved det Tek468-skopet som står her, hvor det må brennes nye PROMer; men selv der kan man i det minste gjøre dét -- denne forbruker-elektronikken er maskeprogrammert mikrokontroller, så man må ha tak i en ny av samme revisjon skal man komme noen vei. Det er ikke som med gamle kondensatorer eller for del del, radiorør, at man kan få tak i generellt spesifiserte deler i det åpne marked, eller sogar kanskje har noe passende liggendes i en skuff.

Klart, man kan jo alltids ta en titt på kalorius, men det er ikke sikkert det er så mye som kan gjøres utenom å skifte ut hele innmaten. Veien videre til helt ny boks er ganske kort.

2010-11-10

I grevens tid

Etter en hard vintersesong i fjor viste opptelling at bare to av vinterhjulene til E-bilen var brukbare. De to andre hadde skadede felger og det ene dessuten en stor flenge i siden. Nye felger og dekk har vært på bestilling, og igår ettermiddag fant leveranse og montering sted. Igår kveld begynte det å snø såvidt, og nå er det et lite lag ute på veien og plenen, så vinteren er her for alvor. E-bilen ble bra den, med nye vinterdekk, og jeg etterlot felgene og de gamle sommerdekkene for fornyelse, for disse trenger også å byttes, men her er felgene OK så det trengs bare nye dekk. Letteste dekkskifteoperasjon jeg har hatt noen gang, istedetfor den sedvanlige øvelsen i kulde og mørke ute på gårdsplassen med jekk og momentnøkkel var det bare å stå inne i varmen verkstedet, se at de heiste opp bilen, skrudde av alle hjulene, skrudde på de nye, satte ned bilen, værsågod, noen tusen kroner takk, ha det bra og på gjensyn.

Det er forlydender om svensketurer; begynner å skorte på kylling-filéer og biffer her, og med nye vinterdekk kan man våge seg ut på lengre planlagt tur, uten å skulle ta værforbehold. Ville vært for kjipt om man hadde bestilt ferge og måtte avlyse fordi været ble for dårlig på land...

Gamlebilen er blitt EU-godkjent, den hentet jeg mandag, akkurat tidsnok til at den kunne klare turen fra Vollebekk ned hit på sommerdekk. Fikk kjenne på Oslos ettermiddagsrush, det er no forferdelige greier -- ikke rart jeg foretrekker bussen eller T-banen om jeg skal inn der til en eller annen kunde! Gamlebilen har også fått justert opp forstillingen, så den var ellers en fornøyelse å kjøre. Men det er ikke sesong for den. Kanskje, hvis det blir mildvær en dag i vinter at man kan ta den frem, men ikke sånn som det er nå, med 1.2 kuldegrader og fuktig og vinden fra nord-øst som gjør at kulda går gjennom marg og bein.

Og noe rører seg i forbindelse med Bluesmobilen. Den trenger å få gjort en del ting for å kunne registreres, så det har vært en hel del e-posting frem og tilbake. Men det er kaldt og trangt i garasjen her så den skal fraktes til et annet sted med bedre plass og bedre forhold for mekking i vinterkulda. Det blir nok en orden på; her er mye engasjement blandt «brødrene»!