2015-12-29

Stund siden sist ...

Snart er 2015 over også. Det har vært ett år med mange hendelser og viderverdigheter. Og som nevnt tidligere, det er blitt mye mer Facebook-greier og dermed mindre trafikk her.

Men problemet med Facebook er at ting blir vanskeligere å finne igjen, og noen ganger forsvinner de helt.

Så her er det ihvertfall lettere å finne igjen ting lenge etterpå. Om det er en frekk bakgrunnsillustrasjon på TV, eller mysteriet om de mangfoldige billioner dollar som ingen vet hvor de har gjort av, eller underlige konstruksjoner ved Tjernsrud, så finner man dem igjen her uten altfor mye pes.

Det nye kjökkenet er fremdeles ikke helt ferdig. Mellom barnepassing og jobb har det bare tidvis vært overskudd til for mye annet her. Men det går fremover -- det elektriske er ferdig og det er endelig gulv på plass.

Den unge mann vokser og trives. Han går i barnehage og liker seg veldig godt der. Så han kommer hit noen ganger i helgen for det meste nå. Det er interessant å se utviklingen, han holder rede på alle passasjerene på lego-toget, det er noen figurer som alle sammen skal «væ-mé»; i det hele tatt, dette med å være med, er av konstant stor betydning. Skal vi noe sted er det alltid prat og spm. om hvem som skal «væ-mé». Og når vi stanser et sted vi skal sier han «Fremme!» Ellers er det stadig populært å «koke» legoblomster, dvs. ha dem oppi den lille kjelen og det siste nå var alt alle lekene skulle «kokes» ved at de ble stappet inn i skapene i lekekjökkenbenken. Alt sammen, bamser, biler, legoklosser, fargestifter, baller; alt skulle inn!

Så oppdaget jeg og meldte meg inn i Norsk Radiohistorisk Forening. Det går det mye i radioer fra den tiden disse inneholdt rör. I tillegg til kringkastingsmottakere er det også radioutstyr for kommunikasjon, kortbölgesendere osv., altså utstyr som er sammenlignbart med det som radioamatörer benytter.

Men disse radioene er i mange tilfeller omtrent like gamle som meg, og noen ganger tildels mye eldre. Og da blir det jeg tenker på hvordan det er å vokse opp blant iPader, Raspberry Pi-maskiner og Internett. Sånt hadde man jo knapt i drömme dengang. Mobiltelefon fantes, men datamaskiner var svære saker som fordret sin egen bygning. Det var ikke noe man kunne få meg seg i lommen. Riktignok kom det etterhvert såpass små datamaskiner at man kunne ha dem på et skrivebord -- men det var först mot slutten av 1970-årene. Og sett med dagens öyne var disse maskinene temmelig pinglete, og man kunne se de var omtrent tilsvarende primitive som radiomottakere fra 1920-årene, för det var vanlig med superheterodyn oppkobling og mekanisk sammenkoblede kondensatorer for innstilling av mottaksfrekvens. Så for noen som er födt i årene fra 2010 vil disse greiene fra 1970-tallet være 40 år gamle konstruksjoner, like gamle som en 1920-talls radio er for meg som er födt på 1960-tallet.

Tilsvarende gjelder for litt nyere ting: En Picotux vil bli sammenlignbar med en Radionette Kurér, og en iPad eller en Raspberry Pi blir omtrent som en Sölvsuper 75.

Og ikke bare datautstyr, men se på f.eks. telefoni: landlinje, med et apparat som sto i gangen, plugget i veggen med en egenartet svart tre-polet kontakt. Var ikke snakk om noen skjötekabel for denne heller, det kom senere, med litt lettere utgaver, der man kunne dra den med seg rundt med en lang kabel etter -- men det var först i 1980-årene da hele monopolet ble opplöst. För 1980 var alt sånt telefonutstyr nærmest som kontrabande å regne. Det var Televerket og ingen andre som hadde lov til å gjöre noe som helst. Når man går på Ekebergmarkedet og ser hvordan enkelte hjemmemekka elektriske opplegg fra disse tidene ser ut, begriper man forsåvidt hvorfor det var så strengt. Televerket ville ikke ha alskens merkelige koblinger og konstruksjoner på samvittigheten... Så alle hadde svart eller grå telefon, som kimet eller plystret når noen ringte.

Og mobiltelefonen ja, det var noen svære greier som satt i bilen og åt batteriet det; husker en av fars firmabiler som hadde noe sånt installert. Vi måtte kjöre ut på en höyde med utsikt -- det var ikke signal fra selve hytta -- og sitte der og trykke på «0» helt til operatören svarte. Så var det å bestille nummer og få forbindelsen. Deretter gjaldt det å fatte seg i korthet, for det kostet noen titalls öre pr. minutt. Det var noe galt med den installasjonen, for hver gang vi skulle hjemover gikk bilen tom for ström idet vi kom til Sem. Förste symptom var at turtellern falt ned til null selv om motoren stadig gikk. Litt senere stoppet alt, og da var batteriet flatt. Det var som om det var noe galt med Sem, siden bilen stoppet der. En annen gang prövde vi å dra hjem via Lågendalen, og da kom vi helt frem. Så hva dette kan ha vært er ikke godt å si.

Men idag har man en liten flis av en mobil som man putter i lomma og kan se hvem som ringer. Det er greit å kunne la være å ta den når man ser det ringer luringer fra Italia eller veldedighets-selgere. Det har blitt utrolig mye av dette det siste halve året -- de vil ha penger til alle slags gode formål; det være seg barn i ett eller annet land, eller mot rusmisbruk, eller foreningene for sykdommer i ett eller annet organ. Noen formål mer aktverdige enn andre, og alle skal ha penger og alle maser. Selv om jeg har satt meg opp på svarteliste holder noen av dem fremdeles på. Derfor må ingen bli betenkt over at jeg ikke tar telefonen hvis jeg ikke kjenner nummeret. Det er faktisk blitt så ille. Send en tekstmelding, så kan jeg se hva det gjelder.

Så man bruker e-post istedet. Kommer mye ræl der òg, men man kan forkaste mye av det uten videre. Og uten å bli avbrutt når det passer som dårligst.

Raspberry Pi-maskiner er utrolige saker egentlig. Små og komplette maskiner, på störrelse med en stor fyrstikkeske, og bare å koble til tastatur, mus, skjerm, ström og nettverk og så er man igang. Tidligere brukte man Picotux eller hackede WD Worldbooks, men disse var mer begrenset -- Picotux hadde 5 offisielle IO linjer pluss serieport og en udokumentert i2c buss, og de var ikke selvstartende uten litt ekstra lureri. Heller ikke hadde de kompilator og annet utviklingsverktöy ombord, ikke engang en tekst-editor. WD Worldbooks var litt mer kapable siden man hadde editor og kompilator ombord, men det var bare serieport og i2c der, samt mekaniske disker som ikke varte evig. Pluss at de ble veldig varme. Men Picotux har vist seg å være holdbare, det er noen av dem her som har vært igang i godt over 8 år allerede. Kontinuerlig.

Om Raspberry Pi vil vise seg like holdbare gjenstår å se -- jeg har noen av dem her i kontinuerlig drift nå, den ene er for den nye værstasjonen og regnmålern, den andre overtok jobben etter en gammel server som sto og bråkte og durte.