Vedlikeholdsfri Entropi

De ringte fra fastlegen idag. Jeg kjente igjen nummeret. Svaret på blodprøven var kommet. Der hadde man funnet antistoffer som viser at jeg har eller har hatt covid-19, som dette coronaviruset heter. Siden jeg ikke er klein lenger, har fastlegen konstatert at jeg er frisk. Det var igrunn ganske bra, å få bekreftet at ja, det var faktisk det beryktede corona-viruset som jeg slet med i de seks ukene jeg var ute av action... at det ikke var noe annet og ukjent fanteri som red meg, men faktisk den etterhvert velkjente, omenn ikke vel forståtte, corona-virus-sykdommen. Nå er det bestilt hettegenser og tank-tops med «Covid-19 Survivor» trykk på, fra Redbubble. Og jeg har papirer på gjennomgått corona-sykdom. Ikke akkurat det samme som å ha papirer på f.eks. gjennomgått lastsikringskurs for tilhengerlappen eller noe sånt, men man får ta til takke med hva man får.

Ordet «Karantene» har sitt opphav i det italienske ordet for 40. Man skulle sitte isolert i 40 dager. Det er noe sånt som har skjedd her. Man kan sannelig undres om det ble så godt dette nye året. Greit nok at venstrearmen ble sluttkontrollert den 30. januar, og har siden oppnådd omtrent full rørlighet og styrke. Således er det ikke lenger behov for skrustikke på kjøkkenbenken. Det er bare igjen en merkelig mekanisk overfølsomhet som gjør det ubehagelig å ha på plagg med trange eller korte ermer; for tiden er dette med ermer blitt en binær sak: lange ermer er som oftest vide nok, og ellers får man klare seg uten. Straks armen var sett og godkjent gikk turen til USA. Der var det til å begynne med omtrent som det pleier, med leiebil og turer til Electronic Parts Outlet for komponenter og dupeditter, og man kunne gå med shorts og sandaler uten å fryse, ihvertfall noen dager. Og jobb i kontoret på hverdagene, med maskiner og store fine skjermer. Men etter 6 av de planlagte 8 uken