Ett år er gått
Den 28 november i fjor begynte jeg med Euro-dietten. Idag er det ett år (og over 60 kg) siden. Ett år med helt annerledes kosthold enn jeg skulle tro jeg ville ha orket med de idéer jeg dengang hadde om hva som var sunn og usunn mat tidligere. Det het seg jo, at fett var skummelt. Det het seg at man skulle spise masse frukt og brød. Det het seg at man kunne ha endel magert kjøtt og fisk ledsaget av poteter eller pasta.
Det het seg aldeles feil ting gjorde det!
Riktignok merket jeg at jeg følte meg lettere og bedre etter et solid kjøttmåltid, fra f.eks. Hog's Breath, en grill-restaurant i Perth, allerede tidlig i 2009. Det stemte kanskje ikke helt med hva teorien sa? En annen ting som teorien ikke hadde forklaring på var hvorfor jeg ble sur i maven etter å ha spist pasta eller hveteboller. Noen pratet om GI, at pasta og hveteboller hadde høy GI, samme med druer, mens nektariner som også er søte hadde lavere GI fordi de hadde fruktsukker istedet. Snodige greier det der, at det liksom er forskjell? Men jeg ble ikke sur i maven av druer. Men jeg begynte å spise eggerøre med svensk pepperoni-pølse i til frokost, på to grove brødskiver, maven virket bedre med det. Dette var nok ellers ikke blandt det værste; pastaen til middag, og pommes-frites med ketchup fra Vinco's gatekjøkken eller Burger King var nok mye større problemskapere, og så må man ikke glemme all solbærsirupen som jeg forsøksvis brukte til å lindre og kurere halsbetennelser. C-vitaminer, masse C-vitaminer i den ikke sant? Rart at det ikke syntes å virke noe særlig bra...
Men all denne teorien ble å forkaste etter «sannhetens time» og starten på euro-dietten. Det viste seg etterhvert, og ble dessuten bekreftet på målingen etter Houston-turen i høst, at alle disse kullhydratene slettes ikke var bra for meg, at jeg ble feit og syk av dem, rett og slett, og dermed må holde meg unna dem. Hvor lenge? Ingen vet, men fra desember til september var ikke lenge nok ihvertfall. Fenomenet beskrives som en spenningstilstand, som en spent fjær omtrent, at kroppen gjerne vil tilbake til 155 kg totalvekt og benytter seg av enhver anledning til å komme seg tilbake dit. Som fjæren må den holdes igjen så den ikke spretter tilbake. Og som også er tilfelle med materialer, om de spennes opp og holdes tilstrekkelig lenge beholder de den nye formen når de slippes; noe tilsvarende er forventet å skje med kroppen når den omsider har vent seg til at den skal veie ca 90 kg og ikke 155 kg.
Den 28 november i fjor spiste jeg noe sånt som 20 clementiner på morgenen. Siden da har jeg spist noen få appelsiner som «frukt»-kvote. Mitt første forsøk på potet-spising i sommer viste at det ikke var noe godt engang, og fristet ikke til gjentagelse, ikke på Houston-turen engang. Der var det ymse brødmat og hash-browns og sånt som heller ikke vekket noen stor eteglede; og nå hadde man uansett en del andre tanker og viten om hva slags u-mat dette strengt tatt egentlig var.
Jeg slumpet til å se siste del av «40 Celebrities with the biggest weight loss» (eller noe sånt) på MTV igår. Bare de fire øverste plassene var belagt av folk som hadde kvittet seg med mer enn 60 kg, mens han på første plass hadde kvittet seg med hele 158 kg... det var mer enn det jeg selv veide på det meste det. Men det var mange tilfeller av slankeoperasjoner, og noen av dem var iferd med å skli ut på galeien igjen, jeg vil tro at om man ikke gjør noen alvorlige endringer i kostholdet vil det ikke vare, uansett om store deler av tarmene er koblet ut; det gir vel bare problematikk med sulting det egentlig?
En annen ting det er slutt med er svensk Kexchoklad. Igår var jeg en tur over fjorden for å bunkre biffer og kylling-filéer, og innom Godisbolaget etter Ramlösa, der mine medreisende skulle ha snop. Kexchokladen ble bemerket; jeg tok opp en av dem, leste bakpå, og konstaterte at her var det ikke mye som jeg burde få i meg i det hele tatt. Det var greit nok å rømme dette åstedet, og heller fylle handlekurven med Kyckling-filé, Ryggbiff og Bankebiff -- en fersk bit Ryggbiff ble stekt til middag igår; det er som før nevnt utrolig hvor mye man får ut av en kjøttbit, krydder, løk, og olje.
I det hele tatt har det blitt mye mer fantasi utfoldet på kjøkkenet dette siste året, etter at de tidlige fasene av Euro-diett er over og man skal spise en hel del vanlig tilberedt mat.
Det finnes en masse fancy og moderne utstyr man kan ha i sitt kjøkken, overraskende avanserte ting, som en brødrister med NetBSD, og så er det man ser i nyhetene at man kan ha Linux og Enlighenment i kjøleskapet. Det er ikke snakk om hvorvidt lyset slukker når man lukker døra heller, her er det avanserte brukergrensesnitt som skal hjelpe til med å holde drikkevarene kalde. Kobler man den på nett blir det vel mulig å innhente kalde fakta, eller eventuellt, råtne sannheter, fra kjøleskapet, som i EON-tegneserien.
Eller som i brus-automaten på CMU [ikke MIT] der de gamle hackere hadde satt inn termometer [og tidsregistrering av når det var blitt tomt og hvor lenge colaen hadde stått, se http://cseweb.ucsd.edu/~bsy/coke.history.txt] og kunne holde rede på om colaen var tilstrekkelig kald til at det var bryet verdt å gå ned og hente seg en. I og for seg ikke noen banebrytende nyhet sånn sett altså, men noe som har en lang og edel historie.
Det het seg aldeles feil ting gjorde det!
Riktignok merket jeg at jeg følte meg lettere og bedre etter et solid kjøttmåltid, fra f.eks. Hog's Breath, en grill-restaurant i Perth, allerede tidlig i 2009. Det stemte kanskje ikke helt med hva teorien sa? En annen ting som teorien ikke hadde forklaring på var hvorfor jeg ble sur i maven etter å ha spist pasta eller hveteboller. Noen pratet om GI, at pasta og hveteboller hadde høy GI, samme med druer, mens nektariner som også er søte hadde lavere GI fordi de hadde fruktsukker istedet. Snodige greier det der, at det liksom er forskjell? Men jeg ble ikke sur i maven av druer. Men jeg begynte å spise eggerøre med svensk pepperoni-pølse i til frokost, på to grove brødskiver, maven virket bedre med det. Dette var nok ellers ikke blandt det værste; pastaen til middag, og pommes-frites med ketchup fra Vinco's gatekjøkken eller Burger King var nok mye større problemskapere, og så må man ikke glemme all solbærsirupen som jeg forsøksvis brukte til å lindre og kurere halsbetennelser. C-vitaminer, masse C-vitaminer i den ikke sant? Rart at det ikke syntes å virke noe særlig bra...
Men all denne teorien ble å forkaste etter «sannhetens time» og starten på euro-dietten. Det viste seg etterhvert, og ble dessuten bekreftet på målingen etter Houston-turen i høst, at alle disse kullhydratene slettes ikke var bra for meg, at jeg ble feit og syk av dem, rett og slett, og dermed må holde meg unna dem. Hvor lenge? Ingen vet, men fra desember til september var ikke lenge nok ihvertfall. Fenomenet beskrives som en spenningstilstand, som en spent fjær omtrent, at kroppen gjerne vil tilbake til 155 kg totalvekt og benytter seg av enhver anledning til å komme seg tilbake dit. Som fjæren må den holdes igjen så den ikke spretter tilbake. Og som også er tilfelle med materialer, om de spennes opp og holdes tilstrekkelig lenge beholder de den nye formen når de slippes; noe tilsvarende er forventet å skje med kroppen når den omsider har vent seg til at den skal veie ca 90 kg og ikke 155 kg.
Den 28 november i fjor spiste jeg noe sånt som 20 clementiner på morgenen. Siden da har jeg spist noen få appelsiner som «frukt»-kvote. Mitt første forsøk på potet-spising i sommer viste at det ikke var noe godt engang, og fristet ikke til gjentagelse, ikke på Houston-turen engang. Der var det ymse brødmat og hash-browns og sånt som heller ikke vekket noen stor eteglede; og nå hadde man uansett en del andre tanker og viten om hva slags u-mat dette strengt tatt egentlig var.
Jeg slumpet til å se siste del av «40 Celebrities with the biggest weight loss» (eller noe sånt) på MTV igår. Bare de fire øverste plassene var belagt av folk som hadde kvittet seg med mer enn 60 kg, mens han på første plass hadde kvittet seg med hele 158 kg... det var mer enn det jeg selv veide på det meste det. Men det var mange tilfeller av slankeoperasjoner, og noen av dem var iferd med å skli ut på galeien igjen, jeg vil tro at om man ikke gjør noen alvorlige endringer i kostholdet vil det ikke vare, uansett om store deler av tarmene er koblet ut; det gir vel bare problematikk med sulting det egentlig?
En annen ting det er slutt med er svensk Kexchoklad. Igår var jeg en tur over fjorden for å bunkre biffer og kylling-filéer, og innom Godisbolaget etter Ramlösa, der mine medreisende skulle ha snop. Kexchokladen ble bemerket; jeg tok opp en av dem, leste bakpå, og konstaterte at her var det ikke mye som jeg burde få i meg i det hele tatt. Det var greit nok å rømme dette åstedet, og heller fylle handlekurven med Kyckling-filé, Ryggbiff og Bankebiff -- en fersk bit Ryggbiff ble stekt til middag igår; det er som før nevnt utrolig hvor mye man får ut av en kjøttbit, krydder, løk, og olje.
I det hele tatt har det blitt mye mer fantasi utfoldet på kjøkkenet dette siste året, etter at de tidlige fasene av Euro-diett er over og man skal spise en hel del vanlig tilberedt mat.
Det finnes en masse fancy og moderne utstyr man kan ha i sitt kjøkken, overraskende avanserte ting, som en brødrister med NetBSD, og så er det man ser i nyhetene at man kan ha Linux og Enlighenment i kjøleskapet. Det er ikke snakk om hvorvidt lyset slukker når man lukker døra heller, her er det avanserte brukergrensesnitt som skal hjelpe til med å holde drikkevarene kalde. Kobler man den på nett blir det vel mulig å innhente kalde fakta, eller eventuellt, råtne sannheter, fra kjøleskapet, som i EON-tegneserien.
Eller som i brus-automaten på CMU [ikke MIT] der de gamle hackere hadde satt inn termometer [og tidsregistrering av når det var blitt tomt og hvor lenge colaen hadde stått, se http://cseweb.ucsd.edu/~bsy/coke.history.txt] og kunne holde rede på om colaen var tilstrekkelig kald til at det var bryet verdt å gå ned og hente seg en. I og for seg ikke noen banebrytende nyhet sånn sett altså, men noe som har en lang og edel historie.
Comments
Post a Comment