Tilbake til Alfa-tid

 Inatt var det «fall back» på klokka, så man gikk fra UTC+2 eller B, Bravo, -tid til UTC+1, A, Alfa-tid.  Våknet da klokka på mobiltelefonen, som stiller seg selv, viste 2:26 lokal tid, og måtte opp å se etter om dette var første eller andre gang den natta med lokaltider mellom 2:00 og 2:59, altså var det 2:26 A eller 2:26 B jeg våknet til.   Passe forvirrende, men siden det meste andre av klokkene her er stilt til UTC+0, (oks. Z, Zulu-tid) var dette klokka 1:26 Z, så det var altså etter overgangen.  Da fikk man sove igjen, siden det ble slutt på å grunne over dette. 

Senere ble klokka i stua å stille.  

Den er egentlig en system-klokke, reddet fra en rivning av kontorinventar på 1980-tallet, og mekanismen spretter ett minutt frem hver gang polariteten på driftsspenningen snur.  Så laget jeg en oppkobling som driver den på dette vis, styrt av et krystall, og den har vist seg å gå veldig presis. Det er bare etter strømbrudd og hver vår og høst den trenger å stilles.

Det var ikke så mye ellers man merket. Den lille hund er gla han kommer ut og får gjort det han skal. Han bryr seg ikke om hva klokka viser, bare at det er tre til fire timer siden sist.  Ikke at han husker det, for det har hendt nå av og til at vi har vært ute på en runde, og like etterpå kommer invitasjon til å gå turer sammen med noen av de andre hundene heromkring.  Da er det full jubel igjen gitt muligheten for mer luftetur. Og kanskje en lang tur også; når vi går sammen med andre hunder blir det gjerne en lengre runde enn bare variasjoner av «rundt Filmen».

Dersom han ikke vil ut, medmindre det regner, er han ikke frisk.  Det skjedde her ivåres, at han hadde noenslags betennelse, feber, varm nese, og ikke ville ut.  Det ble tur til dyrlegen.

Der konstatertes det at han hadde noenslags betennelse, men at nyrer og lever og sånt var i bra orden, så det ble antibiotika i pilleform og flytende Paracet som skulle gies med en liten sprøyte, så man fikk i ham riktig antall milliliter. 

Det opplegget med Paracet-giving ble bare tull og søl. Han fikk nok litt i seg av det, men det fikk nå igrunn være.  Det viktige var antibiotikakuren, en liten rød pille morgen og kveld i 10 dager.

Det som funket bra her var biter av grillpølse. Skjær snabben og tre-fem biter av den, putt pillen inn i bit nr. 2 eller 3 etter snabben, og værsågod.   Det var så vellykket at da kuren var over kom han og lurte på hvor grillpølsebitene var, så han fortsatte med «ulada» pølsebiter noen dager til, inntil interessen for dem dabbet av.

Og kuren virket. Det tok ikke mange dagene før skjærer og ekorn igjen fɨkk høre hvem som var sjefen i gata.