Ævve! Jula på vent....

Det var Torsdag den 12.

Skulle ikke tro det skulle skje noe før dagen etter ihht standard overtro men sånn gikk det ikke

Det har vært varierende temperaturer, med avvekslende mildvær og frost, så is og snø smelter og deretter kommer frosten og det blir skøytebane.

Denne skjebnesvangre torsdag skulle jeg hente bilen, som var klar etter EU-kontroll og med ny frontrute, siden den gamle hadde en svær sprekk tvers over. Så jeg tar T-banen og buss 215, og så skal man bare ned bakken fra bussholdeplassen til verkstedet, der bilen står klar til å hentes.

«skal bare» ja, nettop, man vet hva som kan skje

Og det var glatt på fortauet og glatt i veien og SVUPS! var det overende, uheldigvis tok jeg for med venstre hånd og strak arm. Og da jeg skulle prøve å vri meg rundt og opp igjen virket ikke venstrearmen som den skulle lenger. Det skranglet litt oppe i overarmen, og det gjorde noe så sabla vondt. Noen som kjørte forbi stoppet og spurte om jeg trengte hjelp. Som den armen kjentes ut, takket jeg ja til det, og de kjørte meg bort til legevakten, som ikke var så veldig langt unna.

Der fikk jeg kølapp nr 64, og etter litt venting var det inn og gi personalia og forklaring. Av med jakke og genser og inn til konsultasjon og røntgen. En fatle av gummistropper ble montert og jeg fikk Paracet før det ble drosje hjem.

Så var det å prøve å finne en god sovestilling. Senga lå for lavt, og det gikk ikke å ligge ned. Etterhvert fant jeg det gikk an å sitte og sove i sofaen i stuen, den ga tilstrekkelig med støtte så jeg fikk ikke så vondt i armen ihvertfall. Til gjengjeld kunne jeg få velge om jeg skulle ha vondt i rompa, det ene eller det andre beinet, i nakken, osv. istedet. I de neste nettene ble det klart at jeg ikke slapp unna med vondt minst ett sted, armen og/eller noe annet...

Neste dag, den berømte fredag 13, fikk jeg sjåførhjelp til å hente bilen, så da var ihvertfall den under kontroll. En tur til apoteket etter mer Paracet, og senere på dagen var et brev fra Viken Helseforetak å finne i Digiposten, hvor de beskrev hva som hadde skjedd på legevakten. Der var konstatert «Collum Chirurgicum Fraktur» med operasjons-indikasjon. Fint navn på noe som gjorde alvorlig vondt.

Og dette skulle altså opereres? Ja, hva som helst, om det får armen tilbake i brukbar stand. Som det var nå var det bare fingrene som virket der hånden hang ut av fatle midt på maven. Det holdt til å holde vårløk og eggeskall når man skulle til med å mekke frokost. Jeg satte opp en skrustikke på kjøkkenbenken for å holde pølsa når den skal skjæres. De skulle ringe når det ble tid for operasjon. Jeg så de hadde fått riktig telefon-nummer.

Dagene, og særlig nettene, gikk. Selv om husarbeid ikke var lett gikk det å bruke den friske armen, og etpar kreative forsøk på å lage hevbar del av senga med benkeplate under madrassen og en saksejekk for høydereguleringen; en gammel vinduspussermotor ble sogar funnet frem så det hele kunne gies en mulighet for motorstyring. Men heving av senga funket ikke bra i utgangspunktet. Det ble ikke noe godt å ligge der, for selv om armen fikk den støtte den skulle ha, var det noen nerver i rompa og høyrebeinet som ikke hadde det godt, og så var man tilbake til start.

Endelig, mandag den 16 ringte det fra sykehuset. Jeg hadde operasjon på tirsdag 17, og skulle vaske meg med Hibiscrub mandag kveld og tirsdag morgen, og jeg skulle ikke spise eller drikke noe etter midnatt, natt til tirsdagen. Dessuten skulle jeg pakke med en bag med klær for etpar dager sa de. Jeg sov ikke godt den natta, det ble vanskeligere og vanskeligere å finne en god stilling i sofaen, og jeg skulle jo opp tidlig for Hibiscrubbing og påkledning innen jeg fant veien til sykehuset klokka 7.

Påkledning var ikke lett, det ble til en ermeløs t-skjorte innerst, og etpar jakker med vrengt venstre-erme utapå der, med arm og fatle imellom og hånden som stikker ut. Bare lommene på høyre side var tilgjengelige for nøkler, lommebok og 'fon. Jakke med lommer med glidelås er nyttige selv under vanlige omstendigheter, her ble det vitalt at ting ikke kunne falle ut og mistes.

Jeg møtte opp klokka 7 som avtalt og ble sittendes å vente. Og vente. Lenge. I 11-tiden kom omsider legen som fortalte hva planen var: at jeg skulle få beinet inni armen satt sammen med en «Philos-plate». De viste hvordan denne skulle skrues fast på bein-endene og holde dem i stilling, etter samme generelle prinsipp som BMF-platene som man skjøter trebjelker med, de som man finner i salg på byggevarehusene... men denne jobben skulle gjøres innenfor diverse lag med muskler, sener, nerver og blodårer, som måtte skyves pent unna for anledningen. Det så komplisert nok ut, men jeg nølte ikke: hva enn var av mulige komplikasjoner kunne det ikke bli mye værre enn sånn det allerede var med beinet helt av, og tildels helt ute av stilling. For å være helt sikker på at alt var klart, tegnet hun en pil på armen, ved albuen, som markerte at det var denne armen som skulle opereres.

Så fikk jeg vite, jeg var nummer 3 på planen for dagen, og så ble det å vente litt til.

Endelig begynte ting å skje: jeg ble fulgt inn i en garderobe, der skulle jeg kle av meg og skifte til rene sykehusklær: pysjjakke, badekåpe og truse; dessuten skulle jeg legge igjen bag og allting for senere. Sykepleieren låste alt sammen inn i skap nr 4. og puttet nøkkelen i lommen. Jeg fikk sitte i et nytt venterom med gode bakoverlenene stoler, og slappe av litt der. Det var julepyntet med en halmbukk og en liten gris av halm som satt på benken foran TV-en; andre steder hadde de stjerner hengt opp i vinduene. Så kom de med en trilleseng, som jeg skulle legge meg oppi.

Jeg ble trillet gjennom en dør og forbi noen varselskilter som antydet at her var det ikke hvem som helst som kunne komme inn -- og parkert inne i en annen sal, der det var folk som kom og gikk. Noen andre pasienter ble trillet frem og tilbake, og noen bygningsarbeidere kom forbi med noenslags merkelig apparatur som så ut som de hørte mer hjemme i et bilverksted enn et sykehus. Anestesilegen kom og fortalte at jeg skulle ha bedøvelse i noe de kalte Plexus. I tillegg fikk jeg vite, at jeg skulle sove under operasjonen. Så ble det litt oppkobling, med elektroder rundt om på maven, brystet og nakken, og etslags koblingspunkt til en blodåre i høyrehånden, et såkalt veneflon, med en slange og noen treveis-ventiler. En pose med væske ble koblet til her. Små nette slanger og koblinger, elegante som SMA-kontakter på sitt vis, omenn litt større enn dem.

Et stort apparat ble trillet frem og det var nok meningen at jeg skulle kobles til det, men så skjedde det noe etsteds, og det var noen andre som trengte det mer, så dermed kom noen og tok det med seg. Jeg ble liggendes å vente en kort tid til, frem til det var klart. Da ble det en trilletur den lange veien rundt, for det var skjedd noe galt med en dørpumpe på den vanlige korte ruta; all oljen hadde rent ut, og den bilverksted-apparaturen jeg hadde sett blitt trillet forbi var der for å renske opp i det problemet. Men omsider var jeg inne i det aller helligste. Her var det å skubbe seg over fra senga til operasjonsbenken, kabler og slanger ble koblet til, jeg fikk legge den gode armen ut langs et passende armlene, og så var det å puste inn gjennom en maske. Etter fem åndedrag var jeg i drømmeland.

Og jeg drømte noe ubestemmelig, noe hadde med Raspberry Pi, model 4, å gjøre, og så var det et spebarn som skrek, sånn typisk «jeg er sulten!»-skriking. Jeg våknet, fortsatt koblet til mange slags kabler og greier, og venstrearmen var bare en stor tung klædd blitt. Jeg kunne vifte litt med lillefingern, men resten av armen var like tung og treg som en surret steik. Den var plassert i en ny fatle. Noen sykepleiere kom til, og begynte å demontere det meste av elektroder og kabler, etterhvert var det bare igjen slangen med væske som var koblet til på armen. Babyen som hadde skreket var i et avlukke ved siden av, derfra hørtes nå noen fornøyde smattelyder. Etter noen tid ble de siste apparater avmontert og senga med meg oppi ble trillet opp til ortopedisk. Der var det mer enn fullt, men de skulle rydde plass til meg i et firemannsrom. Imens fikk jeg vente på trimrommet, og der ble det servert middag. Skinke med gulrotstuing og poteter.

Det er lenge siden jeg har spist noe mat som smakte så godt!

Men så var det jo nesten et døgn siden sist jeg hadde fått i meg noe som helst enten vått eller tørt. Etterhvert var plassen klar, og jeg ble trillet inn til en vindusplass i rom 636. Ute var det blitt mørkt. Klærne og bagen som jeg hadde etterlatt i nr 4 i garderoben ble bragt opp til rommet så nå sto bagen på en stol ved siden av senga. Venstrearmen var stadig dau og tung, den var parkert i fatle. Bandasjen over operasjonssåret på overarmen var perforert, nærmest bikubemønster, så man kunne titte inn og sjekke om såret hadde det bra. Men det gjorde ikke noe særlig vondt, hverken i armen eller andre steder

Dette Plexus var som en underfordeling i nervesystemet og der hadde man rett og slett klart å koble ut alle kursene. Når nervene er utkoblet er musklene slappe, og da det ble operert var det bare å vippe dem til side før skjøtingen av beinet, og deretter legge dem pent tilbake på plass etterpå. Etterhvert som tiden gikk utover natta kom noen av disse nervekursene igang igjen så å si -- det begynte å krible i fingrene, og det ble litt lettere å bøye og strekke dem etterhvert. Gradvis ble hånden mer livlig, selv om armen fremdeles virket slapp og tung dagen etter.

Så var det frokost, med brødskive med ost og skinke og bløtkokte egg. I enden av korridoren lå TV-stua, med flott utsikt over Sandvika, og med TV2-nyhetene, der de store sakene var at Sylvia Listhaug hadde blitt olje-og-energiminister, og noen vandaler hadde felt juletreet i Hamar sentrum. Midt i frokosten ble jeg kalt til å ta røntgenbilde -- de ville vite om operasjonen hadde gått bra. Så da var det ned i etasjene til røntgen-studio, hvor man skulle sitte sånn, og deretter slik, og så snu seg og sitte den andre veien... men bilder ble det og jeg fikk se hvordan denne plata hadde blitt montert med mange skruer gjennom de to delene av overarmsbeinet. Bruddet kunne sees som en mørk strek gjennom beinet, med skruer på hver side. Og dette her var altså inni denne armen, inni her, bak bandasjen innenfor muskler og ligamenter og hva-alt annet som fantes inni den.

Jeg fikk gå tilbake til 6 etasje selv, jeg husket veien, og det var travelt; mange som meg, som hadde sklidd og falt og skadet seg på glatta. Det er 24 sengeplasser normalt der på ortopediske, men det var 36 pasienter i senger stablet inn der nå, overalt hvor man kunne finne plass til dem. Og beina mine funket jo bra nok. Frokosten sto der jeg hadde forlatt den, så jeg avsluttet den til reprisen av juletrevandalismen på Hamar og Sylvia Listhaug om sin nye ministerpost.

Det kom rett som det var noen innom: fysioterapeuten kom med en liste over øvelser som skulle gjøres, så armen ikke stivner. Det er ikke som i gamle dager da alt måtte låses i ro i 8 uker før man kunne røre på det; nei nå som selve beinet er samlet og stivet av med denne plata, både kan og skal leddene beveges forsiktig helt fra begynnelsen.

Ettersom dagen gikk ble det mest tilhold i senga. Nervene fra Plexus kom gradvis igang igjen, og på kvelden kunne jeg bøye og strekke alle fingrene, og kriblingen i tommelen hadde gitt seg. Det var laks med agurksalat og rømme til middag, det var godt. Selv om agurksalaten var søtere enn den jeg lager.

Om ettermiddagen kjentes ikke armen riktig så tung og dau ut lenger, det var ikke lenger noen kribling i fingrene heller. De var fullt operative. Men jeg hadde stort sett holdt senga, og man hadde lurt på om jeg ikke hadde vært på do? Og blodtrykket var veldig lavt? Hadde jeg drukket nok vann? Nei, jeg fikk fire glass, ca 1 liter, som jeg skulle drikke, straks jeg hadde gjort det kom blodtrykket opp igjen til det normale. Det er lett å bli sittendes fast: ingen steder å gå egentlig annet enn ut på gangen eller på do, og tilbake. Bare senga og området rett ved siden av den er ens eget. Og skal man noe sted utenfor det blir det å ha på sko, for det er ingen som vil gå god for hva som er i sølet på gulvet inne på badet...

Torsdag morgen var alle kursene i Plexus igang igjen. Inkludert smerte-sensorene... Sykepleieren kom med pilleboksen, man fikk oppgi navn og nummer hver gang, før man fikk pillene; så var man dønn sikker på at rett mann fikk de rette pillene. For alle har forskjellige behov. Jeg fant ut at jeg kunne ta av fatle og stikke armen igjennom ermet på sykehusets morgenkåpe: en liten milepæl, at jeg kunne ha armen litt løs under frokosten. Når den kjentes sliten var det bare å ta på fatle igjen og parkere den der.

Senere på torsdagen kom legen og fortalte at røntgenbildene viste at operasjonen hadde gått helt utmerket bra, og det ble litt snakk om at jeg kanskje skulle utskrives. Enten torsdag eller fredag, men jeg følte meg bra nok til at jeg kunne dra hjem torsdag ettermiddag. Den nødvendige papirmølla med epikrise, informasjon osv. ble satt igang, og etterhvert steg formen. Bandasjen ble skiftet til en vanntett variant. Såret inne ser ut som glidelås -- stingene skal fjernes om noen uker. Sykehusets pysj og badekåpe ble etterlatt til fordel for sivile klær. Så var det ned i vestibylen og vente på transport, med fatle utenpå nå -- godt støttet.

Turen tilbake varte og rakk. Nysnø, glatt, og kollisjon hadde forsinket taxien, og det var mer treg trafikk hjemover, men så var man endelig hjemme igjen nyoperert og fin.

Nå har jeg hatt en uke siden operasjonen -- det er stadig litt vondt mer og mindre, og armen er støl etter at jeg har sovet i en av de to aktuelle liggeposisjonene: på ryggen eller på høyre side med venstrearmen oppå kroppen. Paracet er bra å ha tilgjengelig, her er en stor boks med dem. Det er noen store blå blod-uttredelser på underarmen men de er i ferd med å forsvinne gradvis. Benkeplate og jekk er fjernet fra senga, de hadde ikke noen funksjon der. Skrustikka er fremdeles i bruk på kjøkkenbenken, og fatle er noe man tar av og på til tilfeldige tider etter behov. Det er mulig å kle av og på seg på ordentlig vis, sålenge det ikke er klær med trange ermer. Julepyntingen er minimal, selskapeligheter likeså. Smørkransene er også blitt forsinket. Her må man ta tiden til hjelp.