Tre år siden storhetstiden

Idag er det 3 år siden jeg begynte med vektkontroll og Eurodiett. Det er nesten akkurat på timen tre år nå -- klokka er nå 1110 UT (1210 lokal tid) -- siden jeg spiste en clementin som avslutningen på «storhetstiden».

Og idag er det over 50 kg og over 10 tommer buksestørrelse siden... Det meste av kiloene forsvant det første året, siden har det vært jobb med å holde dem vekke, unngå å gå opp og i det hele tatt eksperimentere med kostholdet, hva som er bra og hva som ikke er bra. Her varierer det en del; mettet fett var ikke bra het det seg, men det er etterhvert funnet ut at det er bare bra. Mens fruktose er blitt mer tvilsomt.

Det fortsetter. Snart er det ny måling igjen. Blodprøvene som ble gjort her forrige måned viste gode verdier for alle mineralene og hormonene, C-peptid, D-vitamin, kolesterol, alt sammen var innenfor de beste grenseverdier. Sånt tyder på at man gjør det riktig.

Noen ganger er det litt trøblete: for eksempel hadde Mercedes-klubben et lite førjulsmøte oppe i palasset til Würth på Gjelleråsen. Vi fikk omvisning i de forskjellige lokalene der hvor de har demonstrasjon og opplæring i bruk av biloppretter-utstyr og andre slags verktøymaskiner. Meget interessant, og man kommer i tanker om en 190 med defekt motor som man var ute å tittet på for noen uker siden... om den skal anskaffes og fikses opp. Ellers er gamlebilen blitt EU-kontrollert og godkjent etter at kingboltene og foringer og kuleledd i forstillingen har vært skiftet.

Men altså, det var førjulsmøte og dertil hørende risengrynsgrøt med saft, sukker, kanel og smørøye -- det er stivelse og sukker i lange baner her, bare smøret er oke for meg, men hvor festlig ble det å bare spise det? Nei, jeg måtte holde meg til kaffe. Så gjelder det å skravle mye så er kjeften opptatt med dét, så trenger man ikke bekymre seg over selve spisingen. Det er jo sånn med bilbransjen, man ser det på bensinstasjoner også, at der går det mest i hydrokarboner og karbohydrater.

Savner jeg søtmaten? Vel, noen ganger når det er jebburs eller barnedåp eller lignende, og der serveres bløtkake med marsipanlokk; da tar jeg en tynn skive av den, en centimeter eller så, og spiser sakte med liten skje. Jeg kjenner at det er kraftig søtt, og det er kuns den ene biten det blir. Det holder. Og en sånn bit et par, tre, ganger årlig ser det ut som det går bra med.

Det jeg ikke savner er den sure følelsen i magen som jeg brukte å ha etter å ha spist mye melmat. Den forsvant allerede etter noen få dager, og jeg er gla for at den har holdt seg vekk.