Snart tre år siden, og ny bil

Jeg ser i kalenderen at det er tre år siden dagen jeg fikk bestilt time til vektmåling og kostholdsveiledning første gang. Det som begynte med utlån av jekker og støttebein, som fortsatte med en bursdagshilsen, og deretter timebestilling.

Siden gikk det slag i slag, mens det er enda noen uker til det nye regimet begynte for alvor. Bilder fra denne tiden, med hentingen av Bluesmobilen, viser hvordan det var.

Snakker om biler ja -- gamlebilen skal eu-godkjennes, og det verkstedet jeg pleide å bruke til det har blitt nedlagt! Det lå så greit til ved T-banen, men nå er det borte. Jeg har vært og sett etter tilogmed. Da jeg tok opp dette tema hos Mercedes-Benz Klubben på Ekebergmarkedet her for noen uker siden, fikk jeg historien: han hadde lagt ned og pensjonert seg. Det finnes et annet verksted inne i byen som kunne anbefales istedet, så nå er det bare å få tid til å ta den bilen inn dit.

Det ble jo også behov for å vente til den nye bilen var ankommet. Det skjedde den 25 september. Da ble jeg for første gang eier av en helt fabrikkny bil, med bare 8 km på telleverket idet jeg satte meg inn bak rattet for første gang. Og som alle andre biler jeg eier eller har eiet, har også denne 5-tall i nummeret; en kuriositet som jeg gjerne ser vedvarer.

Denne bilen, en Toyota Prius Plug-In, kan lades opp og kjøre som elektrisk bil i ca 20 km før batteriet er tomt og bensinmotoren må i gang. Tricket er å veksle: kjøre elektrisk på småveiene og i byen, og med bensin ute på hovedveien der det er høyere tempo. Det er akkurat litt for lite kapasitet til at jeg kan kjøre helt elektrisk til og fra jobben, og bensinmotoren må også igang for å drive varmeapparat og defroster, noe man trenger om morgenen på denne tiden her. Men når rutene er varmet opp og ikke dogger kan man skifte til elektrisk -- så jeg greier å bruke opp en batteriladning eller to om dagen. Ettersom det bare tar ca halvannen time å lade opp igjen er det lett å spare bensin på alle småturene, sånn som til Nadderudhallen for å svømme, eller Kiwi for å handle mer grønnsaker og egg.

Jeg har prøvd den på langtur, på motorvei og på svingete landevei, og den går utmerket begge steder. Stabil og fin i svingene nedover Hanekleivene for eksempel, kraftig nok til at det er moro å kjøre oppoverbakke i de svingene. Og behagelig jamt og fint lydnivå på motorveien.

Innvendig ser den omtrent så futuristisk ut som man tenkte seg en bil i det 21 århundre skulle se ut, sånn omkring 1980 eller så. Det er et informativt panel med alle slags statistikker over bruk av elektrisitet og bensin, og et bilde som viser i sann-tid hvordan energien strømmer mellom bensimotoren, el-motoren, batteriet, og hjulene. Det er nesten litt skummelt fascinerende, siden man som sjåfør også må holde seg på den asfalterte delen av veien og helst også innenfor kantlinjene og dessuten til høyre for den gule linja der den finnes. Så man kan ikke bli sittendes å glane på de blinkene pilene som viser hvor energien går for lenge ad gangen.

Og når man skal igang er det nesten litt magisk, og akkurat så futurisk kult som det ser ut: bilen står i tunet med nesen utover mot veien, man har satt seg godt til rette, med belte og foten på bremsen, så trykker man på startknappen og det lyser Ready, man dytter gearspaken, som mest av alt minner om, og virker som, en joystick, til «D» og slipper opp bremsen, og bilen bare begynner å trille fremover, som helt av seg selv -- den elektriske motoren er veldig stillegående; om man hører riktig godt etter kan man svakt fornemme litt maskinaktig surrelyd i drivverket, samt en svak piping i styre-elektronikken når man gir gass. Således triller man igang, stille stille lister man seg nedover langs veien og over fartshumpene.

Comments

Popular posts from this blog

Det gikk litt varmt for seg

Gratulerer med dagen

Vårtegn