Ut på tur!

En klassekamerat fra gymnaset (ja, det het fremdeles det) ble 50 år her for en tid siden og nå skulle det feires, med en helg på Lista Fyr.

Jeg fikk med meg tre andre av de gamle klassekameratene, og vi satte oss i gamlebilen, med nesa sydover. E18 sydover, det varierer fra motorvei til krøttersti, selv om det er mye bedre enn sist jeg var på tur nedover der. Avkjørslene har nummer, de slutter på 96 i Kristiansand. Samme nummerserie som f.eks. 11 på Lysaker og 16 i Sandvika.

Det var endel strekninger med tofeltsvei med bred midtlinje eller gjerde; disse er trege når man havner bakom en tysker med stor misvisning som er redd for kameraene.

Eller folk som har bil på henger, og av gode grunner ikke våger å ta den ekvipagen opp i mer enn 60 km/h. Dessverre er det ikke premie for å ligge under fartsgrensen... om det koster 1600 eller noe sånt å ligge 10 over, burde man fått 1600 når man lå 10 under...

Men endelig var man fremme, ved fyret der, i enden av Vei 43, ved den ytterste kant av landet.

Etter at man hadde losset bil ved fyret, ble det tur til Vanse, der den årlige American Festival foregikk. Det er sterk amerikansk påvirkning i sentrum av Vanse -- mange folk derfra var over there, og ulikt mange andre steder i Norge hvorfra folk reiste til USA og ble der, så kom mange herfra tilbake hit, med sine amerikanske biler og andre vaner de hadde lagt seg til; i den grad at man noen steder la opp parallellt 110V strømnett med NEMA 5-15 kontakter, side om side med vanlige CEE 7 (Schuko) i sine hus. Og i en gatestubb i sentrum av Vanse heter det Brooklyn Park, skiltet med grønne skilt og hvite bokstaver. Her fantes en plass der de gjorde T-skjortetrykking, en restaurant med amerikanske retter, og scenen der country-musikken spilte.

En butikk der som kalles «8th Avenue» etter gatenavnet fra New York, hadde en utstilling som forklarte dette fenomenet, og den var som enslags speilbilde av Nordic house -type butikkene i USA: her fantes massevis av typisk amerikanske matvarer. Crisco, Root Beer, eller Coleman's Mustard, noen som vil ha? Det finner de der!

Gamlebilen gjorde sitt til at vi ankom standsmessig, men selv om formgivningen av Mercedes W111 er inspirert av de amerikanske dollarglisene med halefinner og krom, er den en europeisk, og særlig en tysk, tolkning av disse, med den tyske sans for orden og funksjon. Spissene av halefinnene (heckflösse) virket nemlig bra som siktemidler ved rygging. Så kaltes de Pegelkante også. Men amerikansk blir dette likevel ikke, ikke i samme grad som en Cadillac eller Chevy fra siste del av 1950-årene. Det var ikke til hinder for at de som kjørte de forskjellige dollarglisene smilte og vinket og selv hilste og vinket man tilbake.

Fredagen avsluttedes med reker og tilbehør -- jeg hadde med noe rødvin og drakk av den, spiste ellers alt unntatt loff.

Lørdag: Jeg har vondt i hue, av litt for mye vin...

Lørdag morgen var det et stort program, det viste seg å være litt for ambisiøst så deler av det måtte etterhvert utgå. Men man begynte med en tur til Nordberg Fort. Vi gikk rundt der og så på skyttergravene som gikk mellom kanonstillinger med mildest talt storslagen utsikt, og bunkersene. De yngre som var med mente disse bunkersene var fangehull; de så forsåvidt sånn ut også, men hvaslags militær hensikt var det å spre dem rundt som her? Uansett var det ganske spennende. Det finnes bunkerser og andre hulrom nedi bakken her ved fyret også; her er noen gamle rester av kanonstillinger, og det finnes en nedgang på vestsiden og man kan se en nedgang til ute på sletta nedenfor mot sjøen.

En temmelig spesiell bygning var den store befalskantina som var satt opp av tyskerne under krigen, og der en av dem hadde malt bilder av diverse kjente folk fra byen, som de hadde hatt kontakt med. Da krigen var over var man sterkt redd for den stigmatiseringen disse ville få siden der fantes klar dokumentasjon så å si -- så bygningen ble holdt strengt hemmelig i mange av årene etterpå, helt til fortet ble nedlagt og åpnet for sivil ferdsel. Da var det en interessant historisk bygning, dessuten var de fleste av dem som var avbildet inni der forlengst avdøde.

Bortsett fra et oppgradert elektrisk anlegg var den blitt beholdt nesten uendret. Noen vinflasker som var blitt funnet i en bunkers var blitt satt inn bakom bardisken, men inventaret forøvrig var fra bygningen ble opprettet. Man kunne lukte den dystre atmosfæren fra 1940-årene som satt igjen i veggene, og på den ene var det et oppslag med hvilke mannskaper som skulle ha vakttjeneste på forskjellige kanoner og stillinger. Oppe på dragerne var det malte forskjellige slagord, noen av disse var blitt overmalt, og noen av disse igjen hadde overmalingen blitt fjernet fra.

Denne omvisningen her og tittingen man gjorde inne på museet etterpå, der det fantes historier om viking-graver og andre funn av fortidsminner fra steinalderen og oppover, tok det meste av tiden, så istedetfor konsert i Vanse, ble det tur rett til Farsund, for å titte på byen og innom det berømte bakeriet. De hadde et bra knekkebrød der, med masse hele korn av alle slag; ellers så er jeg som kjent ikke noen stor konsument av brød lenger.

Så satt vi på en uteservering, med pils og vann i sola. Senere på dagen skulle det være parade av amerikanske gamlebiler i det de kalte «Route 8», en åttetalls-formet sløyfe av vei 43 fra Farsund gjennom Vanse til Borhaug, deretter vei 463 via Ore tilbake til Vanse og vei 651 rundt til Farsund. Vi stilte opp på en parkeringsplass i Vanse og så på dem.

Selv en tysker fra 1964 blir vel mottatt: det var mye vinking og hilsing fra alle i de forskjellige cadillacer, lincolner, chevier, pontiåcer etc.

Om ettermiddagen var det tilbake til Lista for å forberede seg til kvelden. Jeg tittet litt rundt.

Ute her ser det ut som overvannet fra tak ledes ned i cisterner under husene. Rørenes beskaffenhet, gammeldagse «vask-rør» av støpejern, gir varsel om at disse bygningene har vært her lenge.

Inne er det opppusset og moderne. Dørene oppe i 2 etage der soverommene er, er ganske lave riktignok, og det er skråtak. Vinden hujer i en ventil ett eller annet steds, det blåser visst bestandig her. Når det bare er det de kaller «bris», er det såvidt man får opp døra på
lovart side; det er derfor vindfangene har to ytterdører her, som vender i hver sin retning, sånn at om det blåser for hardt mot den ene, vil den andre være i le, og dermed være handterbar.

Det er en stor værstasjon utafor her også. Sånn har jeg ikks plass til i bakhagen her ...

Det er eternitt-plater på utsiden av bygningene, samt skuret utafor her; det som inneholder gressklipper, strimmer, noen gamle vaskeservanter, varmtvannsbeholdere, og litt annet forskjellig skrot, har vegger av eternitt-bølgeplater. Det var i det hele tatt mye eternittplater overalt, utapå husene rundt omkring, det kalte det «Lista-klenning» som de er stuck med -- den er for dyr å fjerne, men når den engang truer med å vare evig så er det kanskje greit nok.


Jeg var oppe i fyret en tur. Det er en lang spiraltrapp, bygget inne i selve konstruksjonen, oppover til første avsats. Innerst er det en sylindrisk sjakt, trolig brukt til å heise reservedeler og materialer opp med. Deretter er det en kortere, brattere trapp av jern opp til andre avsats, og herfra leder en temmelig bratt stige opp til tredje avsats, øverst der man kan komme ut på utsiden, og en stengt dør inn til maskineriet og selve lyset. Dette ligger enda noen meter oppover, man kan se stigen som leder opp der gjennom vindu i døra, og man ser det siste store tannhjulet på rotoren der speilene sitter og gir fyrets dets karakteristiske blinkemønster.

Ute på plattformen utenfor blåser det skikkelig; man er 34 meter eller så til værs, og vinden merkes. Jeg måtte holde på brillene... De 34 meterne virket som mye, trodde først det var 60 meter, men det var «bare» 34.

Vinden inspirerte til å forsøke med drageflyvning. En annen av gjestene her som har peiling på sånt viste hvordan det skulle gjøres.

Her blåser i det hele tatt mye. Den opprinnelige planen var grilling ved sjøen, men det ble snart funnet at det kunne de ikke bli no greie på, det blåste altfor mye. Deretter forsøkte vi med å innta hagen nedenfor ved inngangen, men den ble det advart mot at der fantes endel merkelig kunst som ikke måtte beskadiges. Denne kunsten var av typen som kunne forveksles med skrot: noen meter med hyssing opphengt i et epletre, og en slags dunk full av blikkbokser som ikke var ment som returpunkt for våre ølbokser men skulle stå der og ta seg ut nøyaktig som den eksentriske kunstner hadde spesifisert.

Med den gjengen her hvor ølet og vinen flyter lett, og muligheten for at noen får et pussig innfall som straks skal iverksettes, ble dette rett og slett for skummelt, så vi skygget banen og trakk oss opp i hageflekken nedenfor huset her; der er det gjerder og busker som skjermer for vinden på tre kanter, så der ble grillen tent og entrecotene og pølsene endelig grillet.

Søndag opprant. Bra i hue ettersom det bare ble vann på lørdagen.

Sol igjen, fint vær og mer drageflyvning. Så var det rydding, vi flyttet de svære tunge trestle-benkene tilbake der de skulle være, og klart til å dra etterhvert.

Avreise, så skulle man ut på tur og se på eiendommen som vår vert har, hvor han skal bygge. Vi kjørte til Vanse, deretter opp på baksiden og parkerte ved sydenden av Framvaren.
Dette bildet er fra sydenden av vannet.

Deretter var det ut på tur i solskinnet langs vannet og oppover Bøensbakken, en gammel vei med svære tenner av noen stabbesteiner og med steinrenner under som stikkrenner. Vår vert og klassekamerats oldefar skulle visstnok ha jobbet med å bygge denne veien.

Her ser man 1800-tallets måte å sikre fossefall på.

Etter å ha besett ruiner av hustuftene og låvene der oppe på tomta var det lunch i bakken, deretter gikk vi ned igjen til bilene og satte nesen vest- og nordover igjen, langs veiene 43, E39 og E18.

Det gikk bra frem til Cinderellas Restaurant, der var det middag med indrefilé og jeg prøvde (og underkjente) nypotetene. Ettersom jeg ikke hare spist noe sånt på et halvår, viser det seg at jeg er blitt forvendt; poteten satt fast i kjeften så å si... Så jeg ga opp dem.

Videre var det greit, til det var stopp ved Bamble. Fra jevnt i ca 70, til gangfart, og lange perioder med total stillstand. Det tok en time å kjøre 8 km ... endelig kom vi frem til Brevik og kunne ta av til Skien, og deretter fortsette langs vei 32 via Steinsholt og Hvittingfoss og over til E18 igjen ved Holmestrand.

Det tok litt tid, men vi kom omsider frem. Morsomme svinger langs fylkesveien til Skien, de som satt i baksetet syntes de var litegrann for morsomme... Men så var man fremme og losset passasjerer på Høvik og i Oslo, og alle var fornøyde med den 952 km lange turen.