Ved Svartehavets kyst

Jeg er på tur igjen.  Det er jobb-relatert, den avsluttende delen av et stort prosjekt, Neptun Deep, som omfatter installasjoner for å hente gass opp av havbunnen og føre den i land.  Det er landanlegget som jeg er med på å gjøre ferdig. 

Så nå har jeg havnet i Constanța for en tid.  Det er langt hjemmefra kan man si, tre timer med fly til Bucuresti og 240 km med motorvei eller tog videre derfra.  Første turen var med leiebil fra Bucuresti.  Det er en ringvei, motorvei, delvis ferdig bygget som omringer Bucuresti; den har det passende nummer A0.  Men det er A2, som også er E81, som bringer en østover. 

Da jeg kom den første sene kvelden var det ikke bare-bare å finne veien via de smale gater og i marsmørket.  Men omsider fant man gata der hotellet er, og deretter viste det seg at de hadde en stor fin parkeringsplass rett over gata.   Og det var 750 m å gå fra hotellet til kontorlokalene i gamlebyen så det ble ikke noe vanskelig ved det.   De første ukene var det bare kontor-tilværelse. 

Svaretehavet, sett fra Str Mircea cel Batrain
på veien til kontoret en dag i mars

Selve anlegget ligger 25 km lenger syd, langs vei nr 39. Veinummerskiltene er hvite tall og noen ganger også bokstaver, på røde skjold.  De minner litt om skiltene på US highways, selv om skjoldet er utformet litt annerledes og US highways har svarte tall på hvit bakgrunn.  De første turene dit gikk fra kontoret, med en buss med flere sammen.  Og jeg kunne se hvordan det så ut i tidligvårens skarpe grå dagslys.  Det er mange år siden Ceaucescu, og det finnes fremdeles noen gamle nokså triste betonghus fra den kalde krigens dager.   Men bilparken er gjennomgående temmelig nye, stort sett 2015 og nyere. 

Og da våren og sommeren kom og alle trærne fikk blader ble det straks betydelig triveligere, da betongkåkene forsvant i grønnsværet. 

Språket er latinsk, med innslag av slavisk og gresk.  Med litt velvilje og fantasi klarer man å lese og skjønne oppslag og tekster.  Ja er Da, Nei er Nu, Buna Diminuațo er God Morgen, og Multumesc er takk. 

Hotellet ligger i Strada Rascoala din 1907, en smal enveiskjørt gate nær krysset med Bulevard Ferdinand.  Det er mye brunt og kremgult i rom-interiøret, men badet er overveiende hvitt.  Stikk-kontaktene på veggen ved senga er delvis Scuko og delvis italiensk, mens kontaktene på den andre siden av rommet er bare Schuko.   Så noe behov for overganger til rare plugger som f.eks. dem man finner i Storbritannia, er det ikke.

Frokosten begynner 0715.  Da har man en halvtime til det blir å gå til kontoret, så man er der kl 0800. Ikke noe hensikt å komme dit lenge før det for døra er ikke åpen.  Der har man plass i rom nr 20 sammen med tre av ingeniørene.  To etasjer opp fra bakkeplan.  Etasjenummereringen er som i Danmark.

Saa går man ned trappen til spisesalen på hotellet.  Brei trapp med blankpolerte trinn i stein.  Lys Brune gangtrinn, lysegrå stusstrinn.

Vel nede i spisesalen er det dekket på mange mindre runde og kvadratiske bord, med 4, 5, 6 kuverter.  Tre store søyler med kvadratisk tversnitt, ca 50 cm sidekant, holder taket oppe.  Langs veggene er det flere lignende, delvise søyler, tildels dekorative mer enn strukturelle. 

Opp mot himlingen er det dekorert på et vis som gir inntrykk av flenser i enden av alle søylene. Istedetfor bolter er det lyspunkter, med LED.  Oppe paa himlingen ellers er det noen innsenkninger, i litt forskjellig form, omgitt av samme slags lamper.  Her og der er det ventilasjons-rister, røykdetektorer og WiFi-utstyr. som bryter litegrann med stilen. 

Gulvet er lyst grått.  Veggene har et rødt/orange/gult flekkete mønster og der er hengt opp noe som minner om en krabbe på den ene veggen og en fisk på den andre.  Søylene er kremgule.  På de to midterste er det malt noen orange-røde mønstre som minner om sjøgress.  Man gies et visst inntrykk av å befinne seg under vann.  Eller i en ubåt, noe maritimt ihvertfall, ettersom det står en bilderamme formet som et skipsratt på den ene buffeen ved siden av trappen.  Ved den ene søylen står et bord med vanndunk og menyer oppstilt.  Fra litt avstand ser det ut som det står flammer opp fra menyene.

Menyene brenner

Ved den andre veggen, omtrent under der fisken er, står et annet lite bord, hvor det står et håndholdt trykklufthorn, en oppblåsbar slegge, som en badeleke. Den er svart og merket med 1000 Ton selv om dens vekt nok er bare noen få hundre gram.  En annen lignende blaa, gul og rød slegge, oppblåsbar den og, ligger ved siden av.

Vin er satt frem på utstilling.  På disken er det en diger flaske med r0dvin, den er 17 liter står det på den.   Og i hyllene rett ved bunnen av trappen er det flasker med forskjellige hvite, rose, og røde viner.    En rosevin heter METAMORFOSE, man kommer i tanker om at den nok kan føre til forvandling hos den som skulle drikke den. Selv om det nok har mer sammenheng med den gresk-ortodokse kirken som jeg passerer på vei til og fra kontoret.  På et annet bord er det vinflasker i diverse poser og kartonger, formodentlig satt der for å leveres til kunder.

Et par turer ut i byen etter jobb har det blitt. En tur til den lille matbutikken som ligger rett over gata, en tur til en restaurant som serverte gresk mat, og en tur til Tomis Mall, et kjøpesenter som ligger noen kvartaler unna.

Der finnes Hennes og Mauritz, men de samme klærne som man finner på f.eks. Holmensenteret. Og en stor butikk som heter Mega Image, og som ikke er altfor ulik f.eks. Coop Mega eller sogar Meny, med ferskvaredisk og allting.

Der fant jeg tørr-ristede peanøtter.  Som heter Arahide aromate på romansk. Man kan se det ut fra innholdsfortegnelsen på baksiden av posen, der den også foreligger på engelsk.

Og man passerer en filial av Banca Transilvania.  Må man gardere seg med hvitløk og hellig vann om man skulle ha ærend der?

Lørdagen ble det en tur ut av byen på E81, vei nr 3 vestover, deretter vei 22 til Cernavoda.  Første delen til Murfatlar var firefelts, med fotgjengeroverganger og folk som stoppet i høyre felt og maste for aa kjøre forbi i venstre.

Fartsgrensene gikk opp og ned som jojoer, det var 30 ved fotgjengeroverganger og rundkjøringer og 50, 70, eller 100 ellers.  Lenger frem ble det en grei tofeltsvei med mindre trafikk og atskillig mer behagelig aa kjøre.  Det er en kanal, Canalul Dunare Marea Neagra, som man krysser, som forbinder Donau og Svartehavet.

Så var det motorveien A2 tilbake, og finne veien inn igjen i byen.   Nå etter en uke har man blitt litegrann mer kjent.

Svartehavet kalles så på grunn av at sjøen ser svart ut i tåke.  Da vi kjørte tilbake fra siten den 11. kunne man se det der det var utsikt fra veien.  I solskinn ser det blått ut.

Amerikanerne har Mississippi, europeerne har den elven som vi i Norge kjenner ved dens tyske navn, Donau.   Lenger øst får den litt andre variasjoner av navnet i noen av de landene den går igjennom.

I 1989 krysset vi Donau på vei langs Autobahn A9 sydover mot Munchen. Der var den omtrent samme størrelse som Nitelva under E6 ved Hvam.  Nå er jeg nær den andre enden av den samme elva. På vei fra Bucuresti passerte jeg brua ved Cernovoda, der motorveien A2 krysser elven som her heter Dunarea, etter at den har svingt inn i Romania fra grensen mot Bulgaria i syd, på vei til å bli grenseelv mot Ukraina i nord.

Her er elven mer sammenlignbar med Glomma ved Fetsund, med svære lange bruer for veien og jernbanen.  Og den har ikke så mange mil igjen til den renner ut i Svartehavet.

Leiebilen ble levert tilbake i Bucuresti i april. Behovet for leiebil var der ikke, ikke da.  Med 750 m ned og 750 m opp fra kontoret og ca det samme til Tomis Mall, og med litt øl til maten på restaurantene rundt omkring, falt behovet for bil bort, en tid. Det var greit nok å finne veien tilbake til utleieselskapet og jeg tok flytoget fra flyplassen til Gare Nord, sentralstasjonen.   Derfra gikk tog til Constanta.

Paasken er senere og jeg fikk paaskeegg og kake.  Paaskeeggene er hardkokte og malt knallrøde.

Påske-egg og kake.

Sommeren naermer seg og det blir mer rutine, med frokost og kontorplass mandag og fredag, og på site, utenfor Tuzla, tirsdag, onsdag og torsdag.  En av ingeniørene bor i byen og jeg drar dit med Bolt-taxi. Saa kjører vi derfra.   Denne rutinen varte etpar måneders tid.  

Frokostene er helst nr 4 med omelett, ostebiter, salamip0lseskiver, tomat, agurk og smurt toast.  Eller nr 3, med omelett, pølser, paprika, brødlagt ost, og smurt toast.

Frokost nr. 3

De andre variantene har mer stivelse og fristet ikke til gjentagelse.

De pølsene i frokost nr 3 er skåret i endene så de spriker ut, som små sjødyr, krabber eller noe.  Ett eller annet ved noen av de to-kurs høyspentmastene som finnes rundt omkring her minner om det samme som disse pølsene.

Det er trolig bare tilfeldig likhet med pølsene.

Navnet Tomis finner man overalt. 

Kumlokk i gamlebyen.

Tomis er det gamle navnet fra hellenernes tid. Man kan se det staves med sigma på kumlokket.  Rett over gata fra hotellet, på andre siden av Bulevardul Ferdinand, er en park der det er stilt ut forskjellige bruddstykker og steiner fra Tomis Fort som sto der engang for over 2000 år siden.  

Kart på husveggen

Siden har det blitt leiebiler igjen.  For kollegaen forsvant på ferie, og det er blitt sjeldnere og sjeldnere man skal på kontoret.  Så nå er det kjøretur langs DN39 sydover, gjennom Lazu, Agigea, Eforie Nord, Eforie Sud, og Tuzla, før man kommer til rundkjøringen og skiltet som viser veien til siten.  Veien er for det meste firefelt, med fartsgrenser som varierer fra 30 km/h i fotgjengerovergangene og rundkjøringene, til 100 km/h på strekningene mellom byene.  Veien minner om hvordan Store Ringvei var før den ble bygget om til planfrie kryss, men med flere fotgjengerfelt og med dramatiske variasjoner i fartsgrensene. 

Ettersom sommeren skrider frem har trafikken økt.  Om morgenen  er det bare noen tidlige badegjester å se, men på ettermiddagen er det mange av dem.  De skal over veien særlig på trefelt-strekningen forbi Eforie Nord, til og fra Lidl-butikken der.  Da stopper alle; det skal man nemlig gjøre for fotgjengerne.  Selv de hissigste råkjørerne i sine Audi sedanmodeller klarer det, selv om de ellers holder på som om de var i Los Angeles.  De siste ukene har det vært politi som står og dirigerer i veien og slipper forbi puljer av biler og fotgjengere vekselvis, så det går seg til på et vis. 

Og sånn går dagene nå.