Karantene i nr 40

Ordet «Karantene» har sitt opphav i det italienske ordet for 40. Man skulle sitte isolert i 40 dager. Det er noe sånt som har skjedd her.

Man kan sannelig undres om det ble så godt dette nye året.

Greit nok at venstrearmen ble sluttkontrollert den 30. januar, og har siden oppnådd omtrent full rørlighet og styrke. Således er det ikke lenger behov for skrustikke på kjøkkenbenken. Det er bare igjen en merkelig mekanisk overfølsomhet som gjør det ubehagelig å ha på plagg med trange eller korte ermer; for tiden er dette med ermer blitt en binær sak: lange ermer er som oftest vide nok, og ellers får man klare seg uten.

Straks armen var sett og godkjent gikk turen til USA. Der var det til å begynne med omtrent som det pleier, med leiebil og turer til Electronic Parts Outlet for komponenter og dupeditter, og man kunne gå med shorts og sandaler uten å fryse, ihvertfall noen dager. Og jobb i kontoret på hverdagene, med maskiner og store fine skjermer.

Men etter 6 av de planlagte 8 ukene ble det «Houston we have a problem!»

Rundt den 12 mars (torsdag det og, hmm, skulle tro det var fredagene, men ser ut som torsdag 12. er en værre en) ble det mer og mer klart at om jeg ikke kom meg tilbake til Norge ville jeg måtte bli der borte på ubestemt tid. Og det har jeg strengt tatt ikke lov til -- med visa-waiver har man oppholdstillatelse i 90 dager og planen var å være der i ca 60 dager. Så det ble mer og mer klart at her måtte det bookes om, og flybilletten var av en slik type at det skulle la seg gjøre uten ekstra kostnad.

Hvis man fikk tak i flyselskapet da naturligvis. Nettsiden deres virket ikke helt som den skulle, og telefonen var det ingen som tok.

Endelig, søndagen, pakket jeg kofferter klare og tok dem med meg til flyplassen, for å se hva som kunne gjøres. Så jeg kom inn ved skrankene, og der var de iferd med innsjekkingen for dagens ettermiddagsfly. Men noen ticketing som sådan, å nei, de stramme britiske fruene som sto bak skrankene kunne ikke gjøre noe ved det. Men jeg hang rundt der, og så kom det ei amerikansk, som virket litt mer tilnærmelig. Jeg forklarte situasjonen til henne, og at jeg hadde kofferter og alt klart ute i bilen i parkeringshuset, så jeg kunne sjekke inn og dra på kort varsel. Hun fikk opp billetten min i datasystemet, og ja, det var plass på dagens fly, og ja, det var faktisk mulig å endre billetten, og siden jeg nå var så pakket og klar ... så jeg fikk boarding-kort, med avreise klokka 17:00 søndag den 15 mars.

Da var det bare å levere inn bilen til utleiefirmaet igjen og bli med bussen deres tilbake til terminalen og sjekke inn kofferter. Som tenkt så gjort, og så var jeg avsted.

Da jeg ankom London var det en tur gjennom en automatisk Transit -- enslags horisontal heis -- og det var sardin i boks. Ikke noen avstandstagen her nei, men jeg pressa meg inn og holdt pusten og så var det siste stopp og man kunne ekspandere ut igjen. Noen timer til flyet videre til Oslo var klart, og det ble stor frokost i Huxley's restaurant. Jeg har vært igjennom Heathrow T5 før og det er alltid et høydepunkt med egg, bacon, og kaffe i den restauranten.

Etterhvert kom jeg frem til Gardermoen, med automatisert pass-kontroll, og varsler om korona-virus og avstandstagen. Jeg tok flytoget til Lysaker og fikk en veldig glad drosjesjåfør som kjørte meg hjem derfra -- han hadde ventet på passasjer i flere timer før jeg kom, og selv om turen min ikke var så lang, var han gla for å ha noe å gjøre.

Og så ble det karantene, planlagt i 14 dager. Hjemme med jet-lægg og hjelp med handling av mat.

Men så den 19. mars begynte tørrhosten... og febern, fryser selv om det er 23 grader inne i soverommet. Og i dagene som kommer har jeg de merkeligste plager: tørr i kjeften, metallsmak, hoster opp gugg, vondt i brystet, tett i bihulene og nesa renner; deretter vondt i korsryggen, magen er løs og det er diare. Vondtene flytter rundt på seg som feilene i en britisk bil fra 1970-tallet; korsryggen er snart oke igjen men så er det vondt i høyre skulder, eller i hue.

Vanskelig å sove ordentlig, må opp for å drikke vann og kvitte meg med det hele tiden. Jeg ringer fastlegen og beskriver alt dette -- der mener man jeg har corona-viruset. Har ihvertfall aldri opplevd noen annen influensa som har vært så mangfoldig og voldsom som dette her -- influensa har man litt feber og vondt noen dager, men ikke mye mer enn en uke før alt er bra. Men dette her ... masse hosting og tungt å puste. Fastlegen foreskrev Ventoline, et middel som hjælper med å åpne opp i lungene for astma-pasienter egentlig, men det funker ganske bra her og. Ja og jeg hiver innpå med kalium, magnesium, zink, og det meste av alfabetet av vitaminer, særlig B12, C, og D. Pluss tran.

Leste nemlig på nett at zink vil blokkere de stedene i kroppen der corona-viruset angriper så det ikke får tak, og så har man en chans til å få avvist det. Mulig det har hjulpet noe. Jeg drakk også grønn te, som skulle hjelpe systemet å plassere zink-ionene inn på rette steder.

Men appetitten avtar, ved 6 dager orker jeg nesten ikke noe. Like greit, for jeg oppdaget at fordøyelsen heller ikke var videre operativ -- de fiskekakene jeg åt var blitt liggendes å råtne etter lukta på do å bedømme. Det var så ille at jeg straks måtte vaske hele tronen med omgivelser...

Men det ble med oppskjært honningmelon og opptinte skogsbær og bringebær; disse, te, og sitronsaft gikk det an å få i seg.

Og hostingen var tidvis så voldsom at det ble brekninger. Trøtt og slapp og orker knapt å gå ned i kjellern eller ut i postkassa og tilbake uten å sette meg ned. Helt ødelagt.

Jeg bestiller et Pulse Oximeter på nett.

Det kribler i hendene, så slutter det med det, og så blir det vondt i rompa istedet. Det er som nevnt som de bilene, det kommer og går ting hele tida og det flytter på seg.

Varm og kald, må ta av og på klær om natta for ikke å fryse eller svette, stadig tørr i kjeften så drikker vann og må på do igjen -- ganske utgjorte greier. Det er 2 april og 13 dager jeg har vært syk nå. Magen begynner å virke igjen men appetitten er elendig. Blir noen kokte egg og denslags. Akkurat fiskekake frister overhode ikke!

Det varer og det rekker -- de neste to ukene er mye det samme: hostin, elendig, omenn svakt stigende form, ambulerende vondter, elendig appetitt, drikker vann, spiser zink og C- og D-vitaminer; sover tre eller kanskje fire timer i strekk til alle døgnets tider; det er ikke jet-lægg lenger, og dag og natt er jo ikke så veldig forskjellige nå kort tid etter vårjevndøgn, men det er ikke mye spennende å melde.

Dagene går med opptinte bær, kokte egg, honningmelon, Mg, Zn, K, C, D, tran, og Ventoline.

Merkelig avføring den 12 april; det ser ut som vått trekull, den er kølsvart rett og slett, og lukter rart. Som om det er av blod-- er det viruset som har kludret med de røde blodlegemene og så har levern tatt ryddejobben? Den dårlige kondis kan også tyde på det. Det går opp og ned, som jeg noterte den 16 april:

«Opp og mat: 3 egg omelett som vanlig og litt sitronsaft i varmt vann og ... BANG. Ned igjen, elendig kondis, er det tull med blodomløpet igjen.»

Men jeg klarte en tur ned og opp fra kjellern etter noen motstander uten å klappe sammen så helt galt var det ikke. Matutvalget utvides til å inkludere pølser og makrell i tomat.

Pulse Oximeteret kom omsider; den viste 92%. Det er lavt; skal helst ligge på 97% og derover. Her er nok noe muffens ja. Den 18 april forteller ei annen som har fått påvist corona-smitte, at hun også har den merkelige svarte avføringen. Jeg har vært syk i 28 dager -- 4 uker -- og er fremdeles ikke noe sprek. Men Oximeteret sier 94% og 96% ihvertfall nå for det meste, så ting er langsomt på rett vei. Men den veien er lang. Jeg setter meg i sofaen og ser på Blues Brothers, Olsenbanden og Sauen Shawn -- det er fredelige og greie historier.

Den 21 april er det endelig en tur ut i sola i sydhjørnet -- sitter i shorts og lar meg strålebehandle av ettermiddags-sola mens jeg spiser oppskjært melon og drikker vann. Så tar jeg og setter ut thermokoblern som opprinnelig var tiltenkt et måle-eksperiment med grillen, ut på veggen i sydhjørnet. Der er det alltid godt og varmt, og spm. nå er jo hvor varmt? Det kommer opp i over 40 grader når sola står på som hardest.

Endelig, den 25 april våger jeg meg ut på handletur. Føler meg som en hund som har fått vite at den skal på tur -- har ikke vært utenfor gjerdet på 36 dager, og det er 40 dager siden den opprinnelige karantenen da jeg kom tilbake fra USA begynte. Men formen er såpass at jeg våger meg ut. Oxymeteret sier 96% og 97%. Ville jo ikke vært så kjekt om man svimte av bak rattet i fart akkurat heller.

Hoster stadig, men magen er igang igjen, appetitten er stigende. En av dagene fant jeg på å sy meg gensere av fleecepledd, for å ha noe å holde på med sả det var også ut etter mer sytråd og flere pledd til bruk som råmateriale. Med dårlig pust frister det ikke å svinge varm loddebolt med de avgassene fra fluxmiddel som den gir. Og det er blitt kaldere igjen, og ikke noe moro å sette seg utendørs med den heller.

Og jeg hadde så innmari lyst på en Whopper fra Burger King. Med buksebeltet inne på det 5. hullet har jeg blitt temmelig tynn. Det ble tatt noen bilder som viste det, et profilbilde i en utvalgt tverrstripete t-skjorte, avslørte at maven var blitt helt borte.

Men det straffer seg med en slik utskeielse: etter å ha spist opp chipsene sa oxymeteret 93% en stund før det steg igjen.

Jeg fikk besøk senere på dagen og nytt bilde ble tatt, ett som viser at en hettejakke størrelse XXL definitivt er «oversized». Jeg har funnet frem noen mindre bukser og de passer.

Nå den 15 mai hoster jeg fortsatt litt, men jeg orker å gå ned og opp fra postkassa og kjellern, og jeg har vært på flere handleturer siden. Ikke mer feber, og det er stadig litt varierende med nattesøvnen. Men jeg merker at jeg ikke tåler mye karbohydrater -- har hatt noen sprekker med potetgull og søtsaker, og da er jeg temmelig klein etterpå. Oxymeteret sier 97% og 98%.

Jeg var innom fastlegen forleden og tok blodprøve for å få bekreftet at jeg faktisk har hatt corona-viruset. Noe annet ville vært rart, for en så voldsom sjau som den jeg har vært igjennom i de siste åtte ukene kan neppe ha vært noe annet. Av alle symptomer som er kjent er det vel bare sår hals og manglende luktesans som jeg ikke har hatt.

Til uka skal svaret på den prøven komme. Da får man se.

Comments

Popular posts from this blog

Det gikk litt varmt for seg

Gratulerer med dagen

Vårtegn