Slutten på en æra.

Det kom brev fra Unifon idag.  I og for seg ikke noe uvanlig med brev fra dem, siden Unifon er det siste av en lang rekke selskaper som har stått for signalene på landlinja hit.  De kommer med en regning sånn omtrent hver måned.  Men dette brevet var ikke en regning, men en varsel om en historisk epoke som er i ferd med å avsluttes. 

En gang i tiden var det den svarte telefonen fra Televerket som gjaldt. Den sto ute i gangen, og var plugget inn i en egenartet, trepolet stikk-kontakt. Det var kontrollert og høytidelig det hele. Utstyret var under streng kontroll frem til uti 1980-årene engang, og man kunne ikke koble til hva som helst.  Det måtte være levert av Televerket. 

Utover i 1990-årene fikk man flere muligheter, som fax-maskin, og modem, så man kunne ringe opp til en BBS og hente og legge igjen filer. Og så kom det internett-forbindelse så man kunne ringe opp et nummer gjennom et modem.  Man husker lyden, parringsropet så å si, der modemet pep og hylte for å koble opp mot motparten. Så fikk de kontakt og så ble det stilt, og man kunne lese VG eller Aftenposten på nett.

Eller sende epost.

Eller forsøke å ta imot epost, og håpe det ikke var noen som hadde lagt ved bilder... for da ble det ståendes en stund. Bare å lage seg kaffe, og kanskje bildene var inne sånn omtrent når kaffen var blitt kald nok til å drikkes.

Senere fikk man ADSL, som funket ganske bra og som ga en permanent internett-forbindelse, ikke bare noe som virket når man hadde ringt et 815-nummer, og taksameteret gikk. Med fast IP-adresse ble den første webservern satt igang; det var en PC som far hadde kvittet seg med som kjørte FreeBSD.  Ikke lenge etter var værstasjonsprosjektet såvidt igang, omenn bare med utetemperaturer til å begynne med. 

Så kom det informasjon fra Vikenfiber, om at de skulle levere fibernett i området, og det ble en stor oppgradering. Da fibernettet kom var det heller ikke behov for kabel-TV så da ble det sagt opp også.  I en periode hadde jeg både fiber og ADSL -- mest var ideen at hvis den ene falt ut hadde jeg den andre. Og noen ganger skulle ting testet over internett, og ikke bare inne i lokalnettet; men mobildata funket like godt de gangene det var nødvendig. Så i praksis ble det ikke noe særlig behov for ADSL etterhvert så det ble kuttet ut. Da var det bare igjen den opprinnelige landlinja. 

Og nå er den snart historie. Ikke at jeg har brukt den så mye i de senere år -- stort sett har det bare vært telefonselgere og lignende masekopper der. Den har vært kjekk å ha for å ringe opp mobilen når man har glemt hvor man har lagt den, men det er heller ikke noe man ikke kan klare annerledes. Det finnes et annet telefonnummer forbundet med fiber-modemet, så man har fremdeles den muligheten. 

Så farvel og takk, fasttelefon.

Comments

Popular posts from this blog

Det gikk litt varmt for seg

Gratulerer med dagen

Vårtegn