Radiofiksing

Det har vært nevnt fiksing av en Huldra 10 her tidligere. Den var stort sett i orden, i og med at den spilte som den skulle og alle pærene i skalaen virket, men det varte ikke. Etter ett minutts tid etter at den var slått på begynte det å sprake og frese i venstre kanal.  Ulydene vedvarte, uansett om man hadde på radio eller platespiller eller hva som helst -- like ille låt det.  Volumkontrollen gjorde heller ikke noen forskjell.

Så etterforskningen begynte. Dette er noe i en del av elektronikken som er felles for alt man hører på.  Forbindelsen til utgangsforsterkerne er med kabler og plugger, og å bytte om venstre og høyre kanals kabler gjorde at spetakkelet kom i høyre høyttaler istedet.  Så utgangstrinnene var bra. Det er en forholdsvis god nyhet, for der er det noen transistorer av den kategori som populært kalles «hønsetenner», det vil si, disse er av noen gamle typer som ikke har vært i produksjon i mange ti-år, og derfor blitt sjeldne.  

Så det var ikke der det var noe galt. Lenger bakover derimot, i det som kaltes pre-amp.  Her er det tre transistor-trinn med tonekontrollen og loudness-filteret imellom.  Disse var BC149B.  En ganske vanlig type transistor, men i den beryktede «lock-fit» kapslingen, som av en eller annen grunn har vist seg å være upålitelig over lang tid. Og vi snakker jo her om ca 40 år gammel elektronikk. Det er god tid for tidens tann å gnage på transistorer og annet. 

Nå er det sånn med stereo-forsterkere at alle kretsene forekommer parvis -- det som er der for venstre kanal finnes også for høyre kanal. Det er ett av målene ved konstruksjonen at disse to lages så likedan som mulig. Så det fantes en tilsvarende kobling av tre transistortrinn i høyre kanal, og denne fungerte aldeles utmerket. 

Så hva er det.  Man begynner gjerne å mistenke elektrolyttkondensatorene. Disse blir gjerne ganske slitne etter 40 år, så de var skiftet allerede. I begge kanaler, både den høyre som virket som den skulle og denne venstre som hadde feilen.  Neste på lista over mistenkte var transistorene. Disse ble også erstattet med andre med tilsvarende egenskaper, også i begge kanaler, uten at situasjonen ble noe bedre. 

Skjemaet viser noen spenninger som skal være på transistorene. Disse stemte bra i høyre kanal men ikke i venstre. Den midterste transistoren, Q603 benevnt, var nærmest slått av.  Vanligvis skal slike transistorer gå i aktiv mode, dvs, det skal være en viss strøm igjennom den samtidig som det skal være en viss spenning over dem.  Den tilsvarende transistor i høyre kanal (Q604) holdt ca 1.3 mA gående, som den skulle. Men i venstre kanal var transistoren slått av. Det vil si, den var faktisk igang som den skulle den korte tiden fra kaldstart til ulydene begynte, men deretter falt den ut.

Hva var det som tok den ut?  Ett eller annet var det som stjal strøm og senket styrespenningen dens. Skjemaet viste potmeterne for bass og diskant samt noen motstander og kondensatorer, og det var ingen steder for noe strøm å gå vekk herfra.  Likevel forsvant den.   Var det en kondensator som var lekk? Disse er film-kondensatorer, som vanligvis er holdbare og ikke svekkes over tid. Måling viste at de var i orden. Så ble noen av motstandene tatt ut for kontroll. De målte også det de skulle, men ved å starte opp radioen uten en av dem (R625) viste at transistoren Q603 nå fikk riktige spenninger og riktig strøm. Det var bare det at det ble ikke noe særlig lyd, for signalveien gikk gjennom denne motstanden.  Men det var ihvertfall noe rart her. 

Noe med bass-potensiometeret, R627. Måling med de andre motstandene her fjernet (R621 og R631) så det var helt isolert, viste at det var ca 2 kilo-ohm fra ene siden til gods. 

Huh?  Hvordan hadde det seg? Det finnes ikke noen slik kobling ifølge skjemaet.  Men det passet godt med at det var her strømmen til transistoren Q603 ble ledet bort så den slo seg av.  Frem med loddepumpa og ut med potmeteret. Det er dobbelt, en seksjon for hver av venstre og høyre kanal, og sitter inne i en boks av blikk, for skjerming. Og boksen er koblet til gods, så det er ett eller annet inni her som har laget forbindelse. 

Sannelig! ser etter inni boksen og fortinningen har «pels». Mange små hår som stikker ut fra innerveggen av boksen og mot delene av potensometeret.  Og det er ett av disse som nok ledet vekk strøm, med sine 1 til 2 kilo-ohm, som ikke er urimelig resistans i sånne tynne tråder.  Jeg tok dessverre ikke noe bilde av fenomenet, og det ble etterspurt, for dette var visst sjeldent. Men hvor spesiellt det egentlig er vites ikke.  En mulighet har blitt nevnt, at det kan ha forekommet før, og så har en rensespray klart å fjerne det og så virker allting, lokket legges på, og radioen spiller gladelig ivei der den står på musikkhylla.

Fenomenet med at det danner seg tråder av tinn fra overflaten på fortinnede deler er kjent som «Tin whiskers».  Det er velkjent fra visse typer av germaniumtransistorer i fortinnet hus, som f.eks. AF115, AC128 og lignende ... men man tenker ikke over at samme fenomen kan oppstå i en fortinnet skjerm rundt et potensiometer!

Jeg renset bass-potensiometeret godt for disse tinn-hårene og satte det tilbake sammen med R625, og nå var alt bare fryd og gammen.  Lignende feil syntes ikke å forefinnes i diskant-potensiometeret, men om så er, så vil man oppdage det på tilsvarende vis der senere. 

Radioens eier har ihvertfall fått tilbake apparatet med bra lyd og er fornøyd med det sålenge.